Platesamlingen som ble borte

Det var en tabbe å selge platesamlingen.

RESTENE: Noen plater er igjen, men det er ikke mange

Da jeg var i tenårene, begynte jeg å kjøpe plater, først på platebutikken Apollon i Nygårdsgaten, siden også på Toots i samme gate. De kostet 49 kroner og 50 øre.

Gradvis fikk jeg en ganske stor samling. Det begynte med Manfred Mann's Earth Band og Uriah Heep. Så ble det Deep Purple og Black Sabbath, siden Jimi Hendrix, Neil Young og Bob Dylan. Etter hvert fattet jeg interesse for mindre kjente artister.

Da jeg flyttet hjemmefra, måtte jeg forsørge meg selv. Jeg manglet ofte penger, og det eneste jeg hadde av verdi, var altså platesamlingen.

Tidvis, da jeg var blakk, tok jeg med en pose plater til bruktbutikken som lå i Hollendergaten. Nede i kjelleren satt min mann. Han tok imot og ga meg noen hundrelapper i retur.

Noen dager seinere kunne jeg vende tilbake og kjøpe platene jeg hadde solgt, for dobbel pris av det jeg hadde fått. Slik holdt jeg det gående i mange år. Frem og tilbake. Det var ikke god butikk.

I 1982 ga Billy Joel ut den første CD-platen, «52nd Street». Noen år seinere kjøpte jeg CD-spiller. Gradvis endte størstedelen av platesamlingen i kjelleren i Hollendergaten, mens CD-samlingen vokste.

Jeg var begeistret for den nye lyden, og det var praktisk å kunne hoppe over sangene jeg ikke likte. Etter hvert spolte jeg over flere og flere sanger. Til slutt spilte jeg ikke lenger en CD fra start til slutt. CD-en gjorde meg rastløs og fraværende, litt sånn som mobiltelefonen, det var alltid noe annet som måtte lyttes til.

CD-er bryr jeg meg ikke om lenger. Samlingen forsvant på 1990-tallet. Jeg studerte og bodde i en rønne i Nygårdsgaten. På soverommet sto CD-spiller, CD-er, platespiller og noen plater. En dag var alt borte. Det hadde vært innbrudd. Jeg anmeldte saken og oppdaget til min glede at min mor hadde tegnet innboforsikring for meg.

Forsikringsselskapet ba om en oversikt over hvilke CD-er jeg hadde. En kveld satt en kamerat og jeg på gamle Garage og rekonstruerte samlingen. Jeg tror det ble en liste med cirka 350 titler. En fin kveld der vi diskuterte musikk til langt på natt.

For noen år siden begynte jeg å tenke på at det kunne ha vært fint å ha en platespiller og noen plater. Det hadde holdt med åtte-ti, Soutside Johnny, Dylan, Stones, Raga Rockers.

Legge seg nedpå og sette på en plate med litt knitrelyd og kanskje et hakk eller to, koble av fra det digitale maset, la mobiltelefonen ligge, høre Raga synge om at «jorda går rundt i ring, og snart er det hele glemt», fra start til slutt.

Forsikringsoppgjøret etter det store tyveriet kom på konto, 35.000 kroner. Det var mye penger på tidlig 1990-tall, og for første gang i mitt liv var jeg rik. Det varte ikke lenge, og dette semesteret avla jeg heller ingen eksamen.

Jeg tror det var da min far sa: Du er for dum til å studere og for lat til å jobbe.

Nå er det kanskje på tide å kjøpe ny platespiller.