En ustoppelig liberaler

Han har vært høyt og lavt i politikken, og tilsynelatende samlet på verv i minst femti år. Selv om Geir Kjell Andersland i dag runder 70, vil han være med på leken i mange år til.

Publisert Publisert

JUBILANTEN: 70-åringen Geir Kjell Andersland har imponerende karriere bak seg både i Høyre og Venstre her vest. Foto: Rune Sævig

Vi får tro at det er den ustoppelige nysgjerrigheten som er drivkraften, eller kanskje like mye den ubendige trangen til å reformere og påvirke?

Sannsynligvis er det alt dette, for jubilanten er stadig på alerten med et gåpåhumør som mang en ungfole kan misunne ham. Mens andre senker farten og unner seg en pust i bakken ved oppnådd pensjonsalder, tumler han støtt med store planer. Man skulle nesten tro at han var Vestlandets svar på Odd Einar Dørum!

Her om dagen kunne han for eksempel stolt som en hane fortelle at det nye Vestland Venstre hadde nominert ham på andreplass på fylkestingslisten neste år. Det er godt gjort, for det forteller også at han og partiet med alle de geskjeftige ungdommene ennå ikke er gått lei av hverandre.

Når han neste år begynner å stikke nesen i regionale ormebøle nord i Stryn eller ute ved Florø-kanten, kan han dermed røpe for de fremadstormende partifellene at han allerede i 1979 – lenge før de ble født – inntok fylkestinget i Hordaland. Men da var han ambisiøs høyremann, og en av dem de konservative i byen hadde fått klokkertro på.

Geir Kjell Andersland var allerede en etablert politiker som til og med fikk sete i det nye bystyret i 1971, da Bergen slukte i seg de fire omegnskommunene.

Han ble utvilsomt regnet som et politisk talent av den regjerende klanen i Høyre. Den mektige fylkessekretær Jacob Søgnen samlet rundt seg et lite korps av såkalte «sølvgutter» som var ment å bli partiets lokale avantgarde etter hvert som den nye høyrebølgen økte i styrke. I denne eksklusive gruppen befant Andersland seg sammen med karer som Arne Skauge, Ståle Eeg-Nielsen, Sigurd Hille og Dagfinn Øvrebotten. De innfridde, og gjorde karriere i hver sin retning.

For Geir Kjell Anderslands del kulminerte den som statssekretær i Syse-regjeringen 1989-90, da han tjenestegjorde i Sosialdepartementet med Wenche Frogn Sellæg som minister og sjef. Da hadde han også bak seg et par år som formann i Bergen Høyre.

Etter det kortvarige mellomspillet i regjeringsapparatet skulle man tro at en stortingstaburett var neste målet. Men overraskelsesmannen Andersland slo plutselig politisk salto, kastet av seg høyrehabitten og sto frem som nyfrelst venstremann!

VENSTREMANNEN: Her er Geir Kjell Andersland på Venstres landsmøte i 2013. Foto: Vegar Valde (arkiv)

Det skjedde i 1994, samme år som både konvertitten og flertallet av folket stemte nei til EU-medlemskap. Parallelt med at han var blitt mer og mer fascinert av sosialliberale holdninger hadde han fått tilsvarende økt skepsis til den sterke markedstenkningen som preget Høyre.

Det er ingen overdrivelse at han øyeblikkelig ble omfavnet av den vesle venstreflokken som først kommanderte ham inn i bystyret og noen år seinere fant ut at han egnet seg som kulturbyråd (2000-2001). Ja, Venstre ble så glad i ham at han stadig fikk nye oppgaver, både som leder av Hordaland Venstre og som medlem av fylkestinget i 2015.

Han var med andre ord kommet til sine egne. Men den fordums sølvgutten fra Høyre plasserte seg straks på Venstres venstre flanke. Selv om han stort sett ser ut til å befinne seg vel i partiet, har det intime hopehavet med Frp på riksplan vært en påkjenning for den anderslandske sjel. Samarbeidsmodellen i Bergen, derimot, der datter Julie trekker sterkt i trådene, er atskillig mer etter hans hjerte.

Men bildet av den 70-årige energibunten vil selvsagt ikke være komplett om vi bare dveler ved de politiske merittene. Av merkelige grunner har han også hatt overskudd til å gjøre gagns sivilt arbeid mesteparten av tiden etter at han gjorde seg ferdig med jusstudiene.

Midt mellom politiske sprell fikk han advokatbevilling og praktiserte i unge år som advokat og dommerfullmektig. Men den utadvendte og profilerte Andersland er nok mer kjent fra andre arenaer enn der finjussen dominerer.

Han ble tidlig adm. direktør i Vestlandske Boligbyggelag, var deretter noen år direktør ved Haukeland Universitetssykehus før han satte seg i direktørstolen ved Norges Handelshøyskole. Han hadde det ikke med å gro fast noe sted.

Til det var nok rastløsheten for stor, eller kanskje hans direkte stil stundom kunne skape visse konflikter som lettest lot seg bilegge ved at han trådte til side?

Til sist endte han opp som direktør i Bufetat, region vest, der han med stor iver kjempet for barns rettigheter i flere år. Men den hvileløse jubilanten vil stadig videre.

I tillegg til å gyve løs på regionale utfordringer i det nye fylket har han sannelig også havnet høyt på strå i Røde Kors!

OLAV GARVIK

Publisert