Ikke verst fra gamle menn

Deep purple2.jpg ODD MEHUS

4 av 6 hjerter
Einar Engelstad

Når rockemusikere nærmer seg pensjonsalderen, er det defærreste som greier å følge med i svingene. Men medlemmene av Deep Purple fikkså absolutt vist at de fremdeles må regnes med. Det låt faktisk riktig bra iGrieghallen onsdag kveld og så langt fra utgått på dato.

Det er snart åtte år siden bandet sist var i Bergen.Konserten på Koengen i 2006 samlet bare 3500 tilhørere. Ingen dårlig forestilling,men kvelden blir nok av mange husket like mye for det sipende regnværet som fordet musikalske.

I fjor kom Deep Purple med et nytt studioalbum. Det nittendesiden 1968 og det første på åtte år. Fremdeles med Mark VIII-besetningen intaktsom sist. Gjennomsnittsalderen er riktignok blitt 65, men bandet klarerfremdeles å få brukbare kritikker for platene sine. Og Steve Morse er renefjortisen med sine 59 år.

Årets turne har fått tittelen «Now What?», og erselvfølgelig oppkalt etter fjorårets plateutgivelse med samme navn, For øvrigbandets første på åtte år og dedikert mangeårig keyboardist Jon Lord, som dødefor et par år siden. Ikke uventet var da også en vesentlig del av settlistenviet materiale herfra. Fra det forrigealbumet «Rapture Of The Deep», som hadde hovedrollen på Koengen, var detimidlertid bare en låt.

Når et band, som vitterlig utvilsomt hadde sin storhetstidfor 40 år siden, insisterer på å spille nytt materiale – kan det alltidsdiskuteres hvor smart det er. For det er jo ikke dette de fleste av de 2400tilhørerne i Grieghallen har kommet for å høre. De er mer interesserte i MarkII-perioden mellom 69 og 73 og hadde sikkert ikke hatt noe i mot om Purplehadde levert settlisten fra «Made In Japan». Selv det er tvilsomt om stemmentil Ian Gillan hadde tålt mer enn et par låter.

Men det nye stoffet er slett ikke ille. Den unike DeepPurple-sounden er unektelig på plass. Kombinasjonen av god, gammeldags fyldigorgel og gode gitarriff. Og selvfølgelig upåklagelig musikalsk håndverk ogvirtuositet.

Det begynner med «Apres Vous» fra den nye platen etterfulgtav «Into The Fire» og «Hard Lovin’ Man» fra «Deep Purple In Rock» fra 1970. Tett,solid og nesten som i gamle dager. Dagens band er utvilsomt fullt på høyde medutgaven fra 70-tallet og vel så det. Noe forsøk på fornyelse eller oppdateringer det heldigvis heller ikke.

Ian Gillan har riktignok ikke de samme stemmekvalitetene somfør, men det ville vært for mye å forlange. Mannen har tross alt fylt 68, ogdet er kanskje ikke så rart at primalskrikene ikke er så sterke som før. Men imotsetning til mange yngre vokalister som har holdt på i noen år, blir detaldri pinlig. At han sliter litt dann og vann er som forventet, men han harheldigvis hatt vett nok til å kutte vekk de mest vokalkrevende låtene frasettlisten.

Så får vi til gjengjeld resten av musikerne i rikeligedoser. Her er instrumentalparti på instrumentalparti som om det skulle være enmiddels jazzkonsert. Inkludert trommesolo fra Ian Paice med lysendetrommestikker og et svingende bassparti fra Roger Glover. Don Airey baktangentene får så absolutt vist at den klassiske skoleringen også er på plass.Steve Morse glimter til som en lyrisk Jeff Beck på «Contact Lost». Ikke akkuratklassisk Deep Purple-materiale men riktig pent og vakkert.

Lyden og lyssettingen er det lite å utsette på, menpublikumsresponsen må vel sies å være noe tilbakeholden. Jevnt over er det merbegeistring å spore på en julekonsert med Sissel enn det var underpresentasjonen av låtene fra det nye albumet.

Nå livner det det noe til mot slutten med «PerfectStrangers», «Space Truckin’» og evig udødelige «Smoke On The Water». Her kunnedet godt voksne publikumet så absolutt refrenget, og gaulte villig med.

Litt mer klassisk materiale under ekstranumrene med «Hush»og «Black Night» til slutt. Deep Purple har kanskje lagt de mest kreative årenefor lengst bak seg. Men de leverer fremdeles varene og bærer ingen preg av åskulle pensjonere seg med det første.

EINAR ENGELSTAD

deep.jpg ODD MEHUS