Bli med nedover i dypet.
Bli med nedover i dypet.
Helt til bunnen, der illeluktende gass bobler og stinker som råtne egg.
Fjordene fascinerer og har gitt livsgrunnlag til mennesker i utallige generasjoner.
Den friske tareskogen med sin jungelaktige, fargerike artsrikdom. De forbløffende skapningene som lever i det mørke dypet. Den trauste torsken, barske brosmen og de snodige skatene.
En frisk og sunn fjord har et mangfoldig og spennende dyreliv.
Men forskere advarer: urovekkende ting skjer – også i fjorder rundt Bergen.
Havene blir varmere, surere og fylles med miljøgifter, kloakk og plast.
I det stille pågår også en annen forandring.
Sjøen mister oksygen. Vi får flere såkalte døde soner.
Mange av fjordene er særlig sårbare. Noen av dem holder på å bli kvalt.
Når fjordene blir syke av oksygensvinn og våre aktiviteter, rammes artene som lever i dem.
Fjordene ble gravd ut av armer fra fortidens isbreer. Foran brearmene ble det avsatt grus og sand. Disse forhøyningene danner undersjøiske barrierer og er opphavet til det som kalles terskelfjorder.
Laksen er på mange måter den første vestlending. Da isen trakk seg tilbake for tusener av år siden, kom først laksen, så reinsdyrene og så menneskene.
I dag er antallet villaks i fjordene mikroskopisk i forhold til stimene som svømmer rundt i merdene på oppdrettsanleggene. Antallet norsk villaks i havet er mer enn halvert siden 1980-tallet. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en av hovedårsakene.
Langs grunnene og i tareskogen lever den dorske og truede fjordtorsken. Den er trofast til sin fjord, og beveger seg sjelden mer enn én nautisk mil vekk fra sitt leveområde.
Torsk og andre arter i sjøen må også ha oksygen. De dype delene av terskelfjordene får dette gjennom kortvarige episoder med tilførsel av oksygenrikt vann fra havet. Den forfriskende utskiftningen skjer nå sjeldnere enn før i mange fjorder på Vestlandet.
Uten innstrømming av friskt, tungt og oksygenrikt atlantisk vann, blir det oksygenmangel i dypet. Lite oksygen er altså en naturlig tilstand i mange av fjordene, men forholdene går fra vondt til verre. Og vi mennesker er hovedsynderen.
Klimaendringer og utslipp av kloakk, fiskeskit og miljøgifter gjør sårbare fjorder syke. En av artene som plages av våre aktiviteter er den slanke blålangen.
Den er så full av kvikksølv i noen fjorder – som Hardangerfjorden – at inntak av for mange fileter kan overstige det som er tilrådelig.
Men du kan uansett glemme fiske etter blålange. Det er ulovlig. Arten er sterkt truet av utryddelse og totalfredet. 16 andre arter av saltvannsfisk er også på den nasjonale rødlisten.
Tap av oksygen pågår nå i åpne havområder, i kystvann, lukkede sjøer og i fjorder.
Kort fortalt skjer dette i terskelfjordene:
- Vannet i Nord-Atlanteren er blitt varmere.
- Høyere temperatur gjør vannet lettere.
- For å få skiftet ut vannet i fjordbassenget, må vannet ved terskelen være tyngre slik at det kan strømme inn i fjorden.
- Når vannet fra kysten blir lettere, kan det gå lengre tid mellom hver gang man får tungt nok vann som kan renne over terskelen, inn i fjordbassenget og dermed erstatte det oksygenfattige bunnvannet.
I noen fjorder – som Masfjorden – er det nå snart ti år siden forrige vann-utskiftning. Det gir alvorlig oksygenmangel i de dypere vannlagene.
Legg så til belastningen mange fjorder utsettes for gjennom utslipp av kloakk og organisk materiale – som fiskeskit og spillfôr fra oppdrettsanlegg. Da får vi fjordmiljøer som er så dårlige at noen arter kreperer, mens andre forsvinner eller migrerer til mer oksygenrike farvann. Men ikke alle kan gjøre som mange av fiskene – å svømme vekk.
Ta uer som et eksempel: Hvor går tålegrensen for den rødfargede fisken som lever ned til 500 meters dyp? Har du fått en til overflaten på fisketuren, har du nok lagt merke til øynene som holder på å poppe ut på grunn av trykkforskjellen fra dypet. Må ueren vandre lenger oppover i vannmassene for å klare seg i fremtiden?
Fiskearter, krepsdyr og andre organismer i sjøen tåler oksygensvinn ulikt. Hvordan fisk takler synkende oksygennivåer, er noe av det et nytt forskningsprosjekt nå skal finne ut av.
Reker og sjøkreps hører hjemme i et delikat skalldyrmåltid, men skal de havne på vår tallerken må de høstes fra et levelig, marint miljø.
Sjøkrepsen er også følsom for lavt oksygennivå. Den tilbringer mye av sin tid godt beskyttet i huler som den graver i mudderbunnen, men ved oksygenmangel tvinges den ut. Kreps sulter i hjel fordi de mister evnen til å ta til seg næring.
Dypvannsreker som lever på leire- eller mudderholdig bunn tåler oksygensvikt bedre enn sjøkreps. Dette gjelder særlig de små hannene, mens hunnrekene er mer sårbare.
Rundt Bergen har det skjedd store miljøforandringer i flere av fjorddypene. Byfjorden, Sørfjorden ved Osterøy og Raunefjorden har opplevd store endringer. Miksen av mer organisk materiale fra utslipp og mindre innstrømming av oksygenrikt vann forverrer miljøtilstanden. Bare de mest hardføre artene klarer seg.
Krepsdyr er føde også for pigghå, en av de vanligste haiartene i våre fjorder og kystfarvann. Haitypen med det sandpapiraktige skinnet og de svakt giftige piggene er sterkt truet. I likhet med sine artsfrender i håfamilien er pigghåen et viktig innslag i det biologiske mangfoldet i fjordene.
I dypet av de vestlandske fjordene svømmer det mange fiskeslag med særpreget utseende, for eksempel havmus med gullglinsende marmorert skinn og store grønne øyne.
Skolest – også kalt buttnase – er kanskje ikke så vakker, men hører også hjemme i det marine økosystemet. Den kan svømme helt ned mot 2600 meters dyp og beiter på krepsdyr, fisk og andre bunnarter.
Men kan skolesten klare seg med så lave oksygennivåer som det er målt i dypet av Masfjorden og Sørfjorden? Det skal forskere snart finne ut av.
Både i Masfjorden og Sørfjorden har miljømyndighetene ment at utslipp fra fiskeoppdrett har forverret situasjonen. De har derfor krevd flytting, stengning og andre tiltak på anlegg. Tilstanden her er så dårlig at den bryter vanndirektivet.
I et godt fjordmiljø finnes et fargerikt mangfold av bunndyr: kråkeboller, snegler, skjell, sjøstjerner og krepsdyr.
Dyr og bakterier bryter ned organisk materiale som havner på sjøbunnen. Det kan være dødt plankton eller utslipp fra menneskelig aktivitet. Under nedbrytningen forbrukes det oksygen.
Når det blir ekstremt høy tilførsel av organisk materiale, vil de bakteriene som kan leve uten oksygen sakte, men sikkert overta og råde grunnen alene.
Men disse bakteriene har en veldig dårlig egenskap.
De produserer hydrogensulfid, som er giftig for bunndyr, og metan som kan boble ut av bunnsedimentene. Effekten er at bunndyrene dør ut.
Da får vi beksvarte fjordbunner som stinker som råtne egg. Når det blir ille nok, som i deler av de mest belastede og sårbare fjordene våre, dannes det også bobler som transporterer partikler og smittestoffer fra bunnen og oppover i vannsøylen, og som i verste fall kan skade fisken i merdene.
Miljømyndighetene og forskere advarer om at situasjonen kan bli alvorlig hvis den negative utviklingen i miljøtilstand i de sårbare fjordene får fortsette. Da kan det artsrike livet på fjordbunnen dø ut.
Fjellet som beveger seg
Det skjer noe på Norges tak
– Vi ødelegger naturen raskere enn noen gang
