Premiehunden

- Ricky elsket konkurranser. Når han var i ringen, var det som om han sa: «Se på meg!»

Denne artikkelen er over seks år gammel

- Jeg kommer til å ha fine klær på meg, sier Eva McQvisten.

Ved enden av Håtuftvegen i Meland ligger Bergen Smådyrkrematorium. En svart Citroën svinger inn på det idylliske tunet. Eva McQvisten har beige kåpe og skjerf i halsen. Mannen Stephen har dressjakke og slips. Varsomt løfter de en hvit eske ut av bilen. På lokket er det festet en Best in Showsløyfe. Pam-Classic Rainbow Rider, eller bare Ricky, fikk leve i 16 år.

Nå er premiehunden ute på sin siste reise

Hjemme i Knarrevik bugner det av sløyfer og pokaler. Og mange hunder. Flere av rasen pomeranian og et par pudler. Rickys urne er plassert på pianoet. Han vant flere konkurranser.

- Blant annet vant han verdensutstillingen for veteraner da han var ti år, sier hun.

Arbeidet med å dressere hundene til utstilling begynner tidlig for ekteparet. Hundene må bli vant til bråket, være vennlige og tåle at folk tar på dem. At de er uredde og markerer seg i ringen er også viktig. Så bør de helst ikke bite dommeren.

I konkurransen settes det en standard for rasen, og så blir hunden bedømt opp mot standarden.

Det har blitt uttallige timer på veien med campingvogn på vei til konkurranser med hundene. Eller til ett av favorittmålene, Hardangervidda.

- Men på slutten ble helsen skrantende, og vi tok Ricky med til dyrlegen for å gi ham en stille død.

- Vi valgte å kremere Ricky. Vi synes det ble en verdighet over det. Hundene blir tross alt som familiemedlemmer for oss. Jeg måtte faktisk lide meg gjennom den dagen.

- Etter at vi hadde vært på krematoriet besøkte vi noen venner av oss. De lurte på hvorfor vi hadde så fine klær på oss. Vi fortalte at vi hadde vært i begravelse. For hunden. Heldigvis er de også hundeeiere!

Utenfor eneboligen står en nyinnkjøpt bobil. Med plass til mange hunder.