Med frøpakken som krisepakke

Obama-familien spar opp plenen ved Det hvite hus. Det var på tide.

GJESTESKRIBENT ELLEN GOODMAN

DU MÅ VÆRE ENIG i at dette gir en ny mening til begrepet «et prosjekt som er klart til å spas i gang». Deler av søndre plen ved Det hvite hus blir nå omgjort til kjøkkenhage. Følger amerikanerne presidentfamiliens eksempel, blir frøpakken den nye krisepakken. I det minste får vi noe å bruke høygaflene til nå når bonusbabiene i AIG gir slipp på pengene sine.

Jeg gir min honnør til vår førstedame, siden min egen nybegynnerkarriere i den grønne divisjon tok til da min datter var på alder med Sasha (Obamas syv år gamle datter, red.anm.). Det begynte med lysten på ekte tomater og en frykt for at hun skulle vokse opp og tro at agurker kommer fullt utvokste fra supermarkedets mage, pakket i cellofan og med klebemerker.

Jeg oppdaget fort at å ha en hage er som å ha et kjæledyr (pass på, dere i Obama-familien!). Du begynner med å drømme om valper og ender opp med å gå rundt med kostebrettet for å få alt med deg. Du starter planleggingen med enkle hageerter og ender med å luke ugress. Du blir også hektet på det.

BILDET AV Michelle Obama omgitt av femteklassinger, gravende i skitten ved Det hvite hus, ga mot til alle tilhengere av kortreist mat. Tanken om et spiselig landskap ble gjødslet av folk som chef Alice Waters på vestkysten og av matguru Michael Pollen. Men det var Roger Doiron, en beskjeden gartner – en mann av min smak – og leder av Kitchen Gardeners International, som i fjor begynte en salatkampanje for å «spise utsikten» ved 1600 Pennsylvania Ave (Det hvite hus, red.anm.).

Nå er våren her, og vi har en førstemamma som skitner til hendene i forsøket på å få barna til å spise grønnsaker. Men det er noe annet med det utrolige spiseprosjektet som også får meg til å slå hendene sammen. Obamaene spiser ikke bare utsikten, de spiser plenen. Det Michelle og barna og gjengen rundt gjorde her om dagen var å kjøre en skyffel rett gjennom hjertet i det amerikanske ikonet: Plenen. Bokstavelig talt tok de den mest bortskjemte plenen i Amerika, fikk den opp i trillebåren og kjørte den vekk. Alt som manglet var et kor som sang «This lawn is your lawn».

KAN DET VÆRE AT, sammen med lokal organisk mat, kan Førstehagen spre den fullstendig undergravende tanke at dette symbolet har sett sine beste dager? Jeg er ikke den eneste som ser på plener – inkludert min egen – som en populistisk fiende.

Denne lave overflaten av gress har sine røtter i det engelske aristokratiet, blant folk som hadde så mye mat og land at de ikke behøvde å dyrke den, de trengte bare å stille den ut. I dag dekker plener 40 millioner acre og utgjør det største jordbruksområdet i Amerika (en acre er vel fire mål, red.anm.). De krever 270 milliarder gallon med vann i uken (en gallon er ca. 3,8 l, red.anm.), eller nok til 81 millioner acre med grønnsaker. De krever 40 milliarder dollar årlig til frø, gresstorv og kjemikalier, noe som fikk en historiker til å sammenligne dem med «et nasjonalt, kjemisk eksperiment med huseierne som forsøksdyr».

VI KLIPPER PLENEN, vi gjødsler den og har ugressmidler på den, vi vanner den, i den absurde hensikt å bevare denne unyttige flekken i en veloverveid tilstand av bremset utvikling.

– I praksis fortærer den ressurser og forurenser, og det skjer på de mest synlige stedene i vårt samfunn – det ledige området mellom huset og gaten, sier Fritz Haeg, skaper av «Spiselig land»-prosjektet. Dets mål er å begynne å erstatte den hjemlige plenen foran huset med det han kaller «fullt frontalt hagebruk».

Dette kan være en fruktbar tid for forandring. Under boligboblen så folk på sine hjem som en kortvarig mellomstasjon. Venner vi oss til å se på hjemmet som et sted der vi nærer oss selv, kan vi få en grasrotbevegelse mot gress.

JEG ØNSKER IKKE å bli helt revet med. De forrige som spiste plenen ved Det hvite hus var president Woodrow Wilsons sauer. Som gartner begynner jeg hver ny sesong med store forhåpninger og ender opp med tomatlarver, et vesen som får den sultne kålormen til å virke anorektisk.

Dessuten kommer plenen ved Det hvite hus til å produsere en full avling med metaforer. Jeg ser for meg den første reportasjen i Fox News om prisen på hvert blad spinat. Eller den første gangen en bie stikker en utenlandsk leder.

Men våre Førstegartnere befinner seg i sine første hundre dager. Vi lovet dem aldri en rosehage.

WASHINGTON POST WRITERS GROUP

IKONET: Presidentfamilien går til angrep på den amerikanske plenen, og lager kjøkkenhage ved Det hvite hus. Ron Edmonds