Fattigfolk fra Fjelberg

– I Sunnhordland var det stor motstand blant allmuen mot å innrette fattigomsorgen etter loven som kom i 1755, men ikke i Fjelberg. Der fikk de fattige sko, klær eller likkister.

Publisert:

FJELBERG: Fjelberg kirke og prestegård. Over sundet skimtes Borgundøy. Fjelberg prestegård er i dag fredet og drives som en stiftelse. Foto: MARIANNE HERFINDAL JOHANNESSEN

Den første fattigloven for Vestlandet kom i 1755 og het forordning om «Betleres Affskaffelse og de Fattiges Underholdning i Bergen Bye og Stift».

Den ga påbud om at det i alle prestegjeld skulle opprettes en egen fattigkommisjon som skulle hjelpe de fattige og bli kvitt tiggingen.

De lokale sokneprestene skulle være formann i fattigkommisjonen, slik at i praksis skulle hver prestegård være fortidens NAV-kontor.

Skatter i arkivene

Overfattigkommisjonen i Bergen skulle sørge for byens fattige og dessuten føre tilsyn med de mange fattigkommisjonene i Hordaland og Sogn og Fjordane. Fattigkommisjonene skulle føre en protokoll der både fattigkassens inntekter og utgifter skulle føres.

LANGKIRKE: Fjelberg kirke er en langkirke fra 1722 som står på selve Fjelbergøy, like ved er den fredede prestegården og kirkegården. Fattigloven fra 1755 skulle publiseres to ganger årlig fra prekestolen i kirken. Foto: MARIANNE HERFINDAL JOHANNESSEN

I disse protokollene får vi ikke bare vite hvordan fattigkassen fikk sine inntekter, men også vite hvem de fattige var, hvorfor de var fattige og hvordan de fikk hjelp. Dette er gull for alle som er interessert i slektsgransking, sosialhistorie eller lokalhistorie.

Les også

«Lade og Ørkesløse Betlere»

TIL DE FATTIGE: Dette utsnittet viser hvilke utgifter Fjelberg fattigkasse hadde i 1758. Her kan du selv se hvem som fikk et skjørt, en skjorte, et par sko, sokker eller votter. Noen av de mest fantastiske kildene som forteller hvordan folk har levd og virket i tidligere tider er knyttet til fattigkommisjonene. Foto: STATSARKIVET I BERGEN

”Opsetzighed blant almuen”

I flere av prestegjeldene i Sunnhordland var veldig stor motstand eller «opsetzighed» blant allmuen, mot å innføre lovens bestemmelser.

I disse prestegjeldene ville man heller at alt skulle være slik det hadde vært: at de fattige skulle gå omkring og tigge. Den nye loven påbød at de fattige skulle settes i legd der de bodde et visst antall uker på hvert sted.

Det gikk også falske rykter om at stiftamtmann Cicignon hadde tillatt at de fattige kunne gå rundt og tigge. Stord og Tysnes var aller verst. I Tysnes ble ikke fattigvesenet organisert etter loven av 1755 før etter dom i 1837, og da Stord ble påbudt å gjøre dette søkte de om utsettelse selv om det da var gått 80 år siden loven kom!

FATTIGKOMMISJONEN: Siste side av listen over fattige som ble satt i legd i Fjelberg prestegjeld har underskriftene og seglene til medlemmene i Fjelberg fattigkommisjon. Øverst sokneprest Dithmar Kahrs og fogd Juels ansatte. Foto: STATSARKIVET I BERGEN

Fattige fra Fjelberg

De siste årene har det dukket opp noen fattigprotokoller fra Sunnhordland: Kvinnherad, Skånevik, Finnås og nå aller sist Fjelberg. Jeg har undersøkt både denne fattigprotokollen som starter i 1756 og prestearkivet fra Fjelberg. Den gang omfattet Fjelberg prestegjeld fire kirkesokn, Fjelberg, Eid, Ølen og Vikebygd.

Oversikten over fattiglemmene viser at det fantes 53 fattige, de fleste var gamle, svake og sengeliggende. Noen av dem var uføre eller manglet forstandsevner og noen få ble også omtalt som «rasende» (sinnslidende).

Her kan du lese mer om Stiftelsen Fjelberg Prestegard.

FATTIGPROTOKOLLEN: Denne brune, slitte fattigprotokollen for Fjelberg fattigkommisjon fra 1756 er velbrukt og forsiden av omslaget er falt av. Den inneholder mange godbiter for historieinteresserte Foto: Statsarkivet i Bergen

I selve Fjelberg sokn var det ti fattige, blant dem Dordj Hollet som var så «bedervet af Blodverck» at hun ikke kunne ernære seg. Hun ble satt i legd på Fjelbergøy og Borgundøy og skulle etter legdsinndelingen måtte flytte syv ganger i løpet av et kalenderår. Denne flyttingen slapp hun unna siden fattigkassen i 1756 bevilget penger til å lage likkiste til henne.

I Ølen sokn var det 22 fattige. En av dem, Ingebor Killesvig, var halt og vanfør. Hun var blant de heldige som hadde en svigersønn hun fikk bo hos hele året.

I Vikebygd sokn fantes det 11 fattige, blant dem Anne Schomager, som var «meget aldrende og svag». Hun skulle ha bodd på fem ulike steder i Vikebygd, men hadde «løbt udenom lægden» og døde på gården Dale i Fjelberg Kyndelsmessedag.

I Eid sokn fantes ni fattige, en av dem var Zidselle Orning, som var et «Svagt, gammelt og Sengeliggende Menniske». Hun skulle bo fem ulike steder, men døde før fastelaven.

PREKESTOLEN: Fjelberg kirke er en langkirke fra 1722 som står på selve Fjelbergøy, like ved er den fredede prestegården og kirkegården. Fattigloven fra 1755 skulle publiseres to ganger årlig fra prekestolen i kirken. Foto: MARIANNE HERFINDAL JOHANNESSEN

«Protocol, Liig-kiste og skoe»

Det første året fattigkommisjonen var i drift kom det totalt inn 18 riksdaler, 1 mark og 12 skilling til fattigkassen. Halvparten kom fra innsamlede midler i kirkenes fattigbøsser, mens resten var betalt av de kondisjonerte det vil si presten, klokkeren, fogden og gjestgiverne.

Den største utgiften var å kjøpe fattigprotokollen som kostet 1 riksdaler 3 mark og 12 skilling. I Fjelberg fantes ikke noen som kunne lage en ”Dirck-fri Laase” til fattigkasse. Fattigkommisjonen fikk derfor overta en jernbeslått rund bomme med lås fra presten, Ditmar Kahrs, mot at han fikk tilbake den riksdaleren han selv hadde betalt for den.

De fire husmennene som skulle være bygdevektere som holdt Fjelberg fri for tiggere og omstreifere fikk ingen lønn, siden allmuen hadde lovet å ordne dette selv. Det gikk imidlertid med to mark for å lage Liig-kiste til den afdøde fattige Dordi Hollet.

Den samlede utgiften for 1756 var derfor bare på 2 riksdaler, 5 mark og 12 skilling. Året etter kom det til nye inntektskilder fordi Thor Kaate måtte betale bot siden han hadde ytret ukvemsord til Anne Hauge.

Siden fattigkassen i 1757 ikke hadde noen utgifter økte kassabeholdningen til 38 riksdaler.

LANGKIRKE: Fjelberg kirke er en langkirke fra 1722 som står på selve Fjelbergøy, like ved er den fredede prestegården og kirkegården. Fattigloven fra 1755 skulle publiseres to ganger årlig fra prekestolen i kirken. Foto: MARIANNE HERFINDAL JOHANNESSEN

I 1758 ble det samlet inn ytterligere 26 riksdaler og dette var det første året at noen av de fattige fikk nyte godt av fattigkassen. Dette året ble det nemlig brukt totalt 13 riksdaler 2 mark og 9 skilling.

Disse pengene ble brukt til å skaffe et par sko til ni fattige deriblant Tørres Udbioe og Johanne Svendsbøe. En del andre fattige fikk et skjørt, en skjorte, en trøye eller et par sokker eller votter.

Selv etter denne utdelingen vokste fattigkassens beholdning litt år for år. I årene som følger kan vi se at fattigkassen fortsatte å skaffe de fattige nødvendige klær, sko og likkister etter hvert som de falt fra.

Har du lyst å se nærmere på de fattige på 1700-tallet så finnes de i prestearkivene og i arkivet etter Overfattigkommisjonen i Bergen. I arkivportalen kan du se hva arkivet til Overfattigkommisjonen i Bergen inneholder.

Kilder:
Arkivet etter Fjelberg sokneprestembete, Statsarkivet i Bergen.
Bente Kopperdal og Marianne Herfindal Johannessen: ”Dei fattige i kjeldene” i ”Fattigfolk i Bergen stift 1755–2005”, utgitt 2005.

Publisert: