Fjerner lakselus - og dør

Minst ti millioner leppefisk slippes hvert år ut i laksemerdene for å ta knekken på lakselus. Takken er et kort og ofte stressende liv.

Denne artikkelen er over ni år gammel

Leppefisk har gått fra å leve et anonymt liv i tangbeltet til å bli ettertraktet i kampen mot lakselus i oppdrettsanleggene. Bruken av rensefiskene berggylt, grønngylt, bergnebb, gressgylt og rødnebb/blåstål er en miljøvennlig metode i bekjempelsen av lus; et av oppdrettsnæringens største problemer.

Men medaljen har en bakside.

For høyt svinn

Hvis vi skal bruke leppefisk til lusebekjempelse, har vi et ansvar for at disse fiskene har en akseptabel tilværelse i merdene. De 10— 15 millioner leppefiskene som de siste årene har vært brukt i merdene, forsvinner stort sett i løpet av én sesong. Noen rømmer eller slippes ut etter at laksen er slaktet, andre spises opp av laksen eller dør på grunn av skader eller sykdom. Oppdretterne jobber målrettet for å forbedre levekårene for leppefisken, men svinnet er fremdeles for høyt, og velferd og helse hos leppefisken er en utfordring.

Tilbake i manesjen

Leppefisken har hatt et stykke vei til laksemerdene. På slutten av 1980-tallet lot forskere ved Havforskningsinstituttet i Bergen seg inspirere av leppefiskens tropiske slektninger. Det hadde vært kjent lenge at såkalt rensefisk i varmere farvann holdt større fisk fri for parasitter, og forskerne ønsket å finne ut om den norske leppefisken hadde det samme talentet. Resultatene var lovende. Leppefisken ble testet ut i kar, senere i merder og etter hvert brukt kommersielt — om enn i liten skala. Så kom kjemiske midler mot lusen på markedet, og etterspørselen etter leppefisk dalte. Men de kjemiske midlene er ikke miljøvennlige, og etter hvert ble lusen motstandsdyktig mot flere lusemidler. Leppefisken fikk en ny vår, og i dag brukes den av de fleste oppdrettsanleggene nordover til Nordland.

Trenger gjemmesteder

I naturen lever leppefisken under helt andre forhold enn laksefisk. De trives ved bunnen på grunt vann, i områder hvor de kan gjemme seg i steinrøyser, tang og tare. I merder uten nok skjul blir leppefiskene nervøse, og de vil lete etter slike steder langs noten. Det fører til skader og sannsynligvis et kronisk høyt stressnivå. For å bøte på manglende gjemmesteder i merdene, lages det kunstig tare av svarte plastremser og skjul av ulike typer plastrør.

Lakselus alene er ikke nok til å holde liv i leppefisken. De spiser ikke laksefôr, og et opphold i en ren merd vil lett føre til at fisken sulter. Dette problemet er vi blitt oppmerksomme på nokså nylig, og det jobbes nå med å finne rett type og mengde fôr til leppefisken som lever i merd.

Bekymret for gyteperioden

Leppefisken fiskes med spesialbygde teiner og ruser. Det kan bare gjøres i sommerhalvåret når de oppholder seg på grunt vann. Men oppdretterne vil ha fisken så tidlig som mulig på året for å slippe kjemisk avlusing på våren. Vi har sett at fisket mange steder starter midt i den viktigste gyteperioden. Det er bekymringsfullt da det på sikt kan true bestandene, men gyteklar fisk er også sårbar og mer mottakelig for sykdom. Grønngylt er spesielt utsatt, og kombinasjonen gyteklar fisk, høy vanntemperatur og lang transport kan føre til at nesten all fisken dør.

Lange reiser et sjansespill

Leppefisken holder til i varmere vann, laksen i kaldt vann. Tilgangen på leppefisk avtar derfor jo lenger nord i landet du kommer, mens etterspørselen øker. Den fiskes i sør, og brukes i nord. Millioner av fisk transporteres helt fra Sverige og nordover til Trøndelag. Som i all transport av denne typen, kan det følge med «blindpassasjerer» som sykdomsfremkallende virus og bakterier, plante— og dyreplankton. I tillegg kommer larver av virvelløse dyr som sekkedyr og stillehavsøsters, små kammaneter, maneter og drivtang.

Nye arter forbudt

Å sette ut nye arter med vitende og vilje er forbudt, og vi ønsker en lavest mulig sannsynlighet for at fremmede arter sprer seg. Langdistansetransport av levende leppefisk kan føre til både smittespredning, etablering av nye arter og at leppefisk rømmer ut i nye områder. Det kan føre til endringer i det genetiske materialet i lokale bestander.

Tetter hullene

Havforskningsinstituttet har gjennomført en rekke prosjekter på leppefisk og arbeider stadig for å tette kunnskapshullene, både innenfor fiske, bruk, helse og velferd hos disse fiskeslagene. I tillegg til målrettet arbeid for å få ned stressnivået og å unngå sultefôring, undersøker vi hva som skal til for at fisken overlever slik at den også kan brukes året etter.

Vi forsøker å gi klare råd til både næring og forvaltning. Fiske i gyteperiodene bør unngås, og det bør brukes mer av de mest robuste artene bergnebb og berggylt i merdene — i alle fall frem til gytingene er helt ferdig. Norsk havbruk skal være bærekraftig. En aktivitet skal ikke ha varige, negative effekter på bestander og miljø - for eksempel at det genetiske mangfoldet endres eller at nye sykdommer innføres. Ingen kan garantere at det er tilfelle i dag når det gjelder leppefisk.

Tester ut blåskjell

Leppefisken er ikke alene om å avluse oppdrettslaksen. Det gjøres nå forsøk med store blåskjellkolonier i nærheten av oppdrettsanleggene for å se om de spiser opp luselarvene før de rekker å vokse seg store og skadelige. Andre metoder er varmt vann (termisk avlusing), ferskvann, elektrisk strøm, laser, ulike typer feller og planktonduk. En såkalt lusesnorkel har nylig gitt lovende resultater. Det en snorkellignende luftekanal som gjør det mulig å holde laksen i dypet hvor det er minimalt med lus, Andre mulige løsninger på luseproblemet er oppdrettsanlegg langt til havs eller stengte eller landbaserte merder.