Tørre druer og lite vin

Den første Bergenstrienalen vil få liten betydning utover ut over sine snevre rammer, mener BTs kunstanmelder Øystein Hauge.

Eduardo Molinari/Archivo Caminante (Kode 1/Permanenten): En utstilling i utstillingen som dokumenterer de fatale følgene av ensidig jordbruk på den argentinske landsbygden. Her handler det om soya dyrket for biodrivstoff på gigantiske plantasjer voktet av droner - som om det var militære områder. Vegar Valde

Mariusz Tarkawian (Kunsthallen/No 5): "The Artworks of the Future". Når kunstnere velger arkivet som sin foretrukne uttrykksform, handler det dypest sett om å gjøre noe virkelig om til sitt eget. Dette unike tegneprosjektet gir den velkjente biennalekunsten en halv omdreining til. Samtidskunst blir til fremtidskunst. Forvent noe uventet! Vegard Valde

Ane Hjort Guttu, (KODE 4/Lysverket): Tre sterke verk av en av Norges mest interessante kunstnere akkurat nå. Det nyeste, filmen "Uten tittel (Byen om natten)", er et billedlagt intervju med en anonym kunstner som tviler på sin rett til å være det. Et kritisk innlegg i debatten om den økende akademiseringen av kunstfeltet. Ane Hjort Guttu

Jan Peter Hammer (Visningsrommet USF): "Tilikum"- en dokumentarfilm som tar for seg omstendighetene rundt spekkhoggeren som forårsaket flere dødsfall i temaparken Sea World i Florida. Her er det flere myter som rakner på en gang. Hammer avdekker hemmeligholdt forskning som involverer både smertevoldende dyreforsøk, militær etterretning, eksperimenter med LSD og en absurd kvasireligiøs holdning til delfiner. Filmen kunne godt vært vist på kino, men her er Visningsrommet en integrert del av opplevelsen.

Andreas Siekmann og Alice Creischer (Stiftelsen 3,14) "In the Stomach of the Predator". En gjenganger på samtidskunstscenen de siste årene har vært en praksis hvor dokumentasjon og arkivmateriale står i fokus, enten som råstoff for kunstnerisk bearbeiding eller som materiale for alternative forskningsresultater. Dette prosjektet ommøblerer det globale frøhvelvet på Spitsbergen avslører at prosjektet er finansiert av de samme industrilobbyer som finansierer en ny grønn revolusjon. Monika Zak

Chto Delat (KNIPSU) "A Border Musical" Nok en kritisk kommentar til det norske godhetsregimet i form av et syngespill i tradisjonen til Brecht. Temaet er kulturkollisjoner i nordområdene hvor Tanya fra Nikel tar med seg trekkspillet og tenåringssønnen og flytter inn hos Ola fra Finmark. Gode hjelpere, med barnevernet i spissen, presser familien mot stupet. Det hele virker naivt og oppriktig, som en Tramteaterforestilling fra 70-tallet, blottet for anførselstegn. Liz Eve

Olga Chernysheva (Bergen skolemuseum): "Screens", en serie tankebilder fra et post-sovjetisk samfunn i drift. Den undrende, meditative holdningen til hverdagens minst betydningsfulle episoder minner oss om at alt har minst to meninger, en fysisk og en sanselig sansbar. Bildene er vakkert montert, med glidende videoskisser som langsomt suppleres med korte tekster på russisk og engelsk. Liz Eve

Jumana Manna og Sille Storihle, (KODE 1/Permanenten): "The Goodness Regime", en av flere kunstfilmer på triennalen som nyter å skite i eget reir. En filmet teaterforestilling hvor bilder fra Midtøsten og dramaet rundt Oslo-avtalen kryssklippes med barn i Ivo Caprino lignende kulisser. På lydsporet hører vi Kjell Magne Bondevik skryte av landet vårt i nyttårstalen 1999/2000. Her er det om å gjøre å snakke ned Norge som fredsnasjon. Produsert med støtte fra Kulturrådet og OCA. Jumana Manna og Sille Storihle

IRWIN/NSK - Neue Slowenische Kunst (KODE 1/Permanenten): et fascinerende, men kynisk kunstprosjekt hvor migranter fra konfliktområder (spesielt Nigeria) søker om «kunstnerpass» utstedt i en fiktiv stat som kun befinner seg på nettet. Søkerne filmes i det de tropper opp på det falske passkontoret og lar seg intervjue om sine ambisjoner og forventninger.

Roee Rosen og "The Buried Alive Group" (Kjøtt): Den oppdiktede kunstneren Myshkin hadde store ting på gang før han døde på flukt fra Vladimir Putins billedstormere. Ryktet forteller at han ved å blande kunst og magi (voodoo) med sort humor hadde skapt et våpen som kunne gi liv til døde ting og motsatt: tappe fienden for krefter. Eivind Senneset

Konstanze Schmitt (Bergen Kunsthall): Milda, en videoperformance i fem kanaler om den misforståtte autonome kvinnerollen under sosialismen. Samfunnsoppdraget går ut på å føde barn, ikke nødvendigvis å elske dem. Elias Dahlen

Øystein Hauge

Kuratorene Ekaterina Degot og David Riff (begge med base i Moskva) anbefaler oss å bevege oss rundt i utstillingen som om vi skulle lese og leve oss inn i en fabel. Som russere flest er de glad i science fiction, spesielt den formen for vitenskapelig tankelek og dramatisering av sosiologiske teorier som var så populær under det kulturelle tøværet i årene etter Stalin.

I disse fortellingene, som i bøkene til brødrene Arkady og Boris Strugatsky, fikk man endelig lov til å ha egne visjoner om fremtiden, noe som ellers var forbeholdt kommunistpartiet. Typisk for den lange novellen «Piknik ved veikanten» fra 1972 (som inspirerte Andrej Tarkovskij til å lage filmklassikeren «Stalker») og boken «Monday Begins on Saturday» fra 1965 som er det litterære forelegget for bergenstriennalen, er vekslingen mellom konfronterende situasjoner og relativt stillestående forelesninger. Handlingen foregår gjerne i rom som ligger utenfor det normale. Under bergenstriennalen er det du som er hovedpersonen, på vandring mellom 11 rom og et 40-talls kunstneriske konfrontasjoner.

I hvert utstillingsrom og hvert eneste verk finnes triennalens mening i kondensert form. Dette var tommelfingerregelen Degot ga oss under pressekonferansen. Den virker hver gang, og aller best i det første galleriet på ruten, Bergen Kunsthall, for anledningen omdøpt til «Institutt for en fremtid som forsvinner». En serie fotografier av sovjetiske laboratorier på 60-tallet, setter tonen. Vitenskapsmenn i hvite frakker forsøker å løse livets gåter ved hjelp av elektrisitet, radioaktivitet og mystiske substanser i reagensrør.«Aelita», en stumfilm fra 1924 som også vises i Kunsthallen, handler om en ferd til Mars. Vel fremme viser det seg at det var til denne røde planeten at befolkningen i Atlantis flyktet da øyriket sank i havet. Nå lever marsboerne i et diktatur ledet av Ingeniørenes råd. Vår mann fra jorden, med bakgrunn fra den røde armé, leder en revolusjon som knuser diktaturet og smelter prinsesse Aelitas hjerte. Filmen er en seig, men innimellom morsom blanding av essensielle spørsmål og lettvinte løsninger. Et speil for triennalen?

All god kunst er politisk, men all politisk kunst er ikke nødvendigvis god. Mye av den venstreorienterte kunsten på 70-tallet fungerte som tankevekkere, men var følelsesmessig tørr. Mange savnet kicket fra den ekspresjonistiske kunsten, og gjør det fortsatt. Skriket til Munch druknet i urinalen til Duchamp, eller for å si det mer generelt: Vi så ikke lenger essensen for bare kontekst.

Oppsummert:

Den første Bergenstriennalen gir oss ingen nye innganger til samtidskunstens rom. Til gjengjeld sparker den inn mange åpne dører. Selv om billettprisen er lav, og universitetsbyen har et stort publikum som sikkert vil kjenne sin besøkelsestid, vil triennalen få liten betydning ut over sine egne snevre rammer.

Den vil nok bli kritisert i offentligheten, men neppe diskutert og bedømt som politisk utsagn. Som vinen er i druene, er et bilde vi har fra romeren Cassiodorus (490-583). Han var bibeltolker og undret seg over hva det var som fikk akkurat denne boken til å virke så sterkt på så mange over så lang tid. Dette er en substans som triennalen mangler. Her er for mange tørre druer og for lite vin

Formidlerne Kirsti Kosmo (t.v.) og Renate Rivedal tar deg med inn i forskningslaboratoriene i Permanenten Leif Gullstein