Makten til å gjøre usynlig

Krig og irrelevant er tidens heteste ord. USA forbereder krig og gjør kritikerne usynlige. Det kalles å bli irrelevant og er også en trussel. Tyskland havnet i en ond akse med Libya og Cuba, og forbundskansler Gerhard Schröder fikk nesten Yasser Arafats skjebne. Frykten for å stues vekk blir et sterkere argument for tvilende vetomakter i FN enn bevisene mot Irak. Det er viktig å være med på å forme krigens resultat, skriver journalist Georg Øvsthus.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 19 år gammel

Irrelevant betyr politisk betydningsløs. Saddam Hussein trues av krig, FN og Europa av å bli satt utenfor. Advarselen kom første gang etter 11. september 2001, da president George W. Bush fastslo at enten var man på rett side eller gal.

Litt teologi

Noen teologer definerer helvete enkelt som det å stille seg utenfor Guds selskap. Det politiske helvete er nå erklært å være stedet der USA ikke er, verdenspolitikkens ikke-sted, den ubetydeliges tilværelse. Gerhard Schröder ble plassert der da han i den tyske valgkampen i fjor sa nei til krig mot Irak.

I Kongressen i forrige uke fortalte forsvarsminister Donald Rumsfeld, Bush-administrasjonens fremste teolog, om statene som ikke ville hjelpe til: Libya, Cuba og Tyskland. USA boikotter Cuba og Libya. Tyskland også heretter? Schröder kom også på lag med Yasser Arafat, som USA til like avskrev som partner.

Noen kritiserer USAs reaksjon, andre kanslerens utspill. Den prestisjetunge sveitsiske avisen Neue Zürcher Zeitung konstaterer at Schröder isolerte Tyskland og svekket FNs press på Irak. Han forsvant ugjenkallelig som partner for Washington, mener avisen. Altså Schröder og Arafat. Begge vil bli relevante igjen, men vel må den utstøtte endre livsførsel.

Å komme på kant med den som kan forme nye realiteter er avskrekkende. Også FN frykter skjebnen til spilleren som tas av banen. Det står om både FNs og USAs autoritet med resolusjon 1441 som blikkpunkt. For USA skulle den vise krigens nødvendighet, for FN middelet til å unngå den, noe som forutsatte Saddam Husseins hjelp. I en krig får FN valget mellom å bli tilskuer eller bemyndige et amerikansk opplegg for å demonstrere FNs fortsatte rolle. Valget står mellom å handle sammen med USA eller bli devaluert som internasjonal aktør.

I Sikkerhetsrådet i forrige uke formet utenriksminister Colin Powell igjen konsekvensen: USA kan ta krigen uten FN. Frankrike og Russland, vetoland i Sikkerhetsrådet, kan sitte der eller av egen interesse bli med. For dem og for Tyrkia, med en kurdisk minoritet som griper inn i Irak, blir det sterkeste argumentet å delta i formingen av krigens resultat når den ikke er til å unngå.

Europeisk presse skriver at den gamle EU-aksen mellom Tyskland og Frankrike fikk konkurranse av en ny mellom statsministrene i Storbritannia, Spania og Italia. Schröder ble angrepet for å ha sagt nei så fort og Frankrike for å ha slått følge før EU hadde et standpunkt. Men først var Storbritannias ja. Etter det tyske nei og det franske tvetydige nei kom syv ja til så det ble åtte, fem fra EU og tre fra søkerlandene i øst. EU er ikke én utenrikspolitisk aktør. Spørsmålet om krig mot Irak viser det bare, og et USA som etter 1945 var med på å bygge Vest-Europa deler det nå i dem som er med USA og resten. Landene øst for det som var Jernteppet følger USA for sikkerheten. For resten har de EU.

Ut i bakgården med dem

Hele verden deles i USAs venner og de andre. Venner er de «villige allierte», noen stater i Europa og noen autoritære regimer. Tyskland ble overført til gruppen gårsdagens land. Frankrike også, da president Jacques Chirac ble sett sammen med Schröder. Rumsfeld rangerte Tyskland og Frankrike som Europas «gamle» stater, historiens bakgård. Tyskland ble ofret for Irak. På et øyeblikk var det som om Polen overtok Tysklands rolle som USAs nærmeste allierte i Europa.

Lett og ledig med venstre hånd oppga man tilsynelatende årtiers strategisk bygging i Europa når den skulle ivaretas i Irak. Det bar mindre preg av noe gjennomtenkt og lignet mest spontane reaksjoner til forsvar for det som var en politikk, mot Irak. Bush-administrasjonen hadde én tanke i hodet om gangen, og for den måtte alle andre hensyn vike.

En arroganse uttrykt skarpest av forsvarsministeren provoserte Frankrike tettere til Tyskland, så et taktisk nei til krig fortonte seg stadig mer politisk, som da paven presset en munk til å danne et alternativt kirkesamfunn. Martin Luther kunne ikke annet. Men Frankrike garderer seg for å ha muligheten til å være stormakt med USA hvis det blir alvor, så det bare er midlertidig irrelevant.

FN er de andre vetolandenes forum for markering, og Sikkerhetsrådets resolusjon 1441 var deres måte å binde inn USA på. Men med den samme resolusjonen ville USA binde FN til krigens nødvendighet. Russlands president Vladimir Putin åpner for krig dersom Saddam Hussein ikke samarbeider. Frankrike, Kina og Russland kan ikke hindre amerikansk handling, bare se på eller bli med. Et fransk veto stanser ikke USA, bare Frankrike. Da er alternativet at FN sier ja, så det er åpenbart at dette har Frankrike og Russland og alle andre bestemt, ikke USA. Den som vil utfordre USAs førerskap med et kollektivt ender med å måtte bekrefte USAs.

Den franske utenriksministeren, Dominique de Villepin, sa etter Powells aktorat i Sikkerhetsrådet at man først måtte bombe Irak med flere våpeninspektører, men utelukket ikke ekte bomber dersom inspektørene falt som blindgjengere. Mer enn USA må Frankrike vise at FNs ikke-krig-spor ikke dugde før FNs krigsspor følges.

Enig. Enig?

Ingen krig uansett, sa Schröder. Enig, sa Chirac: Krig må være siste utvei. Frankrike har interesser å ivareta og behov for å innta flere posisjoner. Chirac kritiseres for uklarhet når han sier seg enig med Schröder uten å forkaste krig. Det er en gjennomtenkt uklarhet.

Washington kommer til å avsløre den gaullistiske bløffen, skriver Daily Telegraph. Avisen spår at Frankrike vil vite å snu kappen etter den amerikanske vinden. Da har selvsagt Frankrike bestemt krigen. La Libération skriver ikke mindre spisst om sitt Frankrike at det er vanskelig å være stormakt når man ikke er så stor.

Mørkets fyrste er tilbake

Richard Perle ble kalt mørkets fyrste da han arbeidet i Pentagon for Ronald Reagan. Hans spesialitet er nå å dømme Europa til glemselens fortapelse dersom det svikter i farens stund. Han er rådgiver for Bush-administrasjonen, noe som betyr at han advarer på vegne av den. Perle fortalte Süddeutsche Zeitung at Tyskland var blitt irrelevant, at den europeiske kritikken var betydningsløs og at USA ikke vørte den.

I synonymordboken er andre ord for irrelevant intetsigende, likegyldig, uvesentlig, og det er selvsagt alvorlig å bli det. Men kan verden bli irrelevant for en supermakt? Den politiske trusselen fra Washington ender i en selvmotsigelse.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. CIA-veteraner advarer mot Irak-krig

  2. - Ingen konkret fredsplan

  3. Irak aksepterer spionfly

  4. To drept i bombeangrep mot Irak

  1. Arna
BT anbefaler

Her strømmer de på for å gjøre gratiskupp: – Vi hadde ikke forventet så mange folk

Køen av unge mennesker strekker seg flere hundre meter i solskinnet.

LES SAKEN