Vekkelsesmøte på Ulrikens topp

Turistene fra New York hadde forventet seg utsikt over Bergen fra Ulriken. I stedet fikk de utsikt til åtte slappe på spinningsykler.

Publisert Publisert

FRISK TRENING: Spinningtimen på Ulriken var i friskeste laget i ekte bergensvær. Herman Valkner er redd han ødela utsikten for fire turister fra New York. Foto: JO HJELLE

  • Herman Valkner
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

En lett nervøs forsamling samlet seg på Montana og speidet opp mot det tunge skylaget. På Ulrikens topp ventet to instruktører og åtte spinningsykler. Syklene var plassert mellom restauranten og stupet. Jeg regner med det hele hadde symbolsk verdi, om vi ikke klarer å holde oss unna restauranten, så vil det bære utfor stupet. Vi ble instruert i hvordan syklene skulle innstilles for å bli tilpasset hver og en av oss. Instruktørene hadde til og med tenkt på at vi nok kom til å trenge store mengder vann så vi fikk donert hver vår drikkeflaske.

Like lykkelig for å se oss bestige syklene var neppe turistene fra New York, som hadde sikret seg et vindusbord for å nyte utsikten sammen med et godt måltid mat. I stedet for vakker utsikt over fjord og fjell, stirret de rett inn i min nette kropp. De vinket med et tappert smil om leppene, og tok trolig av høflighet et bilde for å late som de var interesserte. Smilene visnet imidlertid raskt utover økten, da Ole Einar Bjørndalen-slevet hang fra undertegnedes nese og munn. Jeg er ikke sikker på om selskapet hadde tid til dessert denne kvelden…

Instruktørene guidet oss gjennom en rute gjennom sletter og fjell med innlagte spurter for å slå imaginære lag. Vi hadde nok vært et fryktinngytende syn for ethvert Tour de France-lag, i hvert fall i nedoverbakkene.

Melkesyren meldte seg etter hvert og lungene hadde lyst til å vrenge seg. Jeg turte ikke å se opp fra displayet på sykkelen for å være sikker på at jeg hadde riktig antall omdreininger og motstand på sykkelen. Tonje hadde inntatt tilskuerrollen denne kvelden, men benyttet sjansen til å gå rundt å sjekke at alle hadde tilfredsstillende turtall og motstand. «Jeg har ikke kjeftet på deg i dag», sa hun med skuffelse i stemmen til meg. Jeg smilte ikke gjennom hele økten, for da visste jeg at Tonje ville være kjapt frempå å øke motstanden. Jeg var ikke klar til å gi henne den tilfredsstillelsen.

Noen få ganger tok jeg sjansen på å kikke opp fra displayet og se på instruktørene. De så ut som de hadde tatt en overdose prozac der de med et stort smil syklet totalt uanstrengt. De hadde også tydelig blitt inspirert av semifinalene i Melodi Grand Prix for de gjorde sitt beste for å synge høyere enn sangene som dundret ut av de store høyttalerne. Det føltes som å være på et vekkelsesmøte på Ulrikens topp samtidig som blodsmaken presset seg frem i munnen.

«Jeg vet om et yrke som burde vært mer stigmatisert enn parkeringsvakter», stønnet Jens, «overglade spinninginstruktører…». Han ville foretrekke Tonjes jernhånd i silkehanske hver eneste gang. Flere andre i gruppen satte imidlertid stor pris på en hard spinningøkt. Tonje viste en overraskende mild side, så vi slapp å bære spinningsyklene ned til Montana etter økten.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Her ble bobilen og personbilen stående bom fast: – Det var litt uventet, kan man si

  2. Nå oppdateres smitterådene for buss og bane

  3. Superstjernen ber om møte med Erna Solberg

  4. Dømt til ungdomsstraff for overgrep mot barn

  5. Get-kundene får TV 2 tilbake

  6. Motorsykkel kjørte i autovernet i Åsane