- Vi har alle en plikt til å melde fra

Det å melde fra om barn som har det vanskelig er ikke angiveri, men omsorg, understreker Barneombudet.

Publisert Publisert

BARNDOMSMINNE: Cathrine er i dag 22 år, og bor fremdeles på Askøy. Da hun gikk på Kleppestø barneskole måtte Cathrine og søsteren ofte ta vare på seg selv. Men ingen visste hvor ille Cathrine og søsteren hadde det hjemme. Foto: Eirik Brekke

  • Camilla Aadland
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

— Er man bekymret for et barn, skal man si i fra. Man trenger ikke å vite, det holder å tro eller å frykte, sier barneombud Anne Lindboe.

Hun er en av mange som har lest om Cathrine Langfjell Torsvik, som vokste opp med en ruset mor og en fraværende far. Ingen varslet om omsorgssvikten Cathrine ble utsatt for.

— Jeg sitter med et inntrykk av at dette er det dessverre mange andre som har opplevd. Jeg har fått fortalt lignende historier mange ganger før. Det som ofte går igjen er at barna og ungdommene selv prøver å skjule det som skjer, sier Lindboe.

Les også

- Jeg gikk med en konstant angst for at mamma skulle dø. Jeg ventet på den telefonen.

— Moralsk ansvar for å si i fra

Barna er lojale mot foreldrene og er bekymret for hva som vil skje hvis de sier i fra.

— Voksne som ser tenker gjerne at andre varsler, eller at det ikke er så alvorlig, kanskje det går over av seg selv. Men det er alvorlig for barna det gjelder, sier Barneombudet.

Hun understreker at alle har en plikt til å melde fra. Alle som jobber med barn, som leger, helsesøstre og lærere, er lovpålagt å varsle om de blir bekymret for et barn.

— Men også alle nabokjerringer, venner, bekjente og familiemedlemmer har et ansvar. Om ikke det er lovpålagt, så har man et moralsk ansvar for å si i fra. Ikke la barnet betale prisen for at man ikke vil blande seg.

Handler om omsorg

Mange gruer seg for å varsle om barn som har det vondt.

— Voksne må slutte å tenke det som angiveri, men må tenke på det som omsorg å si i fra, sier Lindboe.

Hun understreker at konsekvensene kan være store om man lukker øynene.

— Denne jenten kunne ha tatt livet sitt. Det hadde vært prisen hun måtte betale for at ingen voksne sa i fra, sier Barneombudet.

Les også

- En liten pris å betale for at mange kan få det litt bedre

— Redd for å ta feil

Lindboe har selv jobbet som barnelege og har møtt flere barn som har gått altfor lenge før noen har meldt fra om omsorgssvikt.

— Det er skadelig. Det kan ødelegge kropp og sjel å bli utsatt for vold eller overgrep i årevis uten å få hjelp.

- Hvorfor har vi så høy terskel for å melde fra?

— Jeg tror vi ofte ikke klarer å ta innover oss hva barn faktisk opplever. Og så er vi så redde for å ta feil. Tanken om at vi ser på det som angiveri ligger dypt i oss. Men da er det viktig å endre holdning, og heller se det som omsorg.

- Ikke vent for lenge

Barneombudet understreker at det hjelper å varsle Barnevernet.

— Da er det større sjanse for at barnet faktisk kan vokse opp i familien. Man gjør familien en bjørnetjeneste ved å vente for lenge. Barnevernet er der for å hjelpe og bistå, ikke for å ta barna fra folk. Også her trengs det en holdningsendring, sier hun.

Les også

«Cathrines historie handler om et av vår tids tabuer: Personlig ansvar»

Hennes råd til barn som har det vondt er å si i fra til en voksen eller til en venn.

— De kan også ringe alarmtelefonen på nummer 116111. Der kan en snakke med en voksen hele døgnet. Det gjelder både barn og voksne, sier hun.

Mener det er viktig å høre på barna

Rådet til voksne er å ta telefonen til barnevernet i stedet for å gå og utsette det eller lure på om man skal gjøre det.

— Det er også viktig at man er en voksen som ser barn og prøver å snakke med barna og høre hvordan de har det. Man må være den som stiller spørsmål og lar barna fortelle. Man kan finne gode arenaer for at de kan fortelle og tro på det de forteller. Om noen forteller noe, må du gjøre noe med den informasjonen.

SI I FRA: Barneombud Anne Lindboe understreker at voksne har et ansvar for å melde fra når de ser barn som har det vondt. Foto: Marius Hauge for Barneombudet

Publisert
  1. Cathrine-saken