Ingen forskning på norsk adopsjon

30.000 norske barn fikk en brutal start på livet. Norske myndigheter har lite eller ingen forskning på norsk adopsjon. - Nå haster det, sier de adopterte.

Denne artikkelen er over 11 år gammel

— Det står svært dårlig til når det gjelder forskning på dette feltet, innrømmer Unni Bratland, seniorrådgiver i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (BUF-dir.) sin kommunikasjonsavdeling. Direktoratet kjenner ikke til forskning eller litteratur som kan fortelle noe om hvordan det gikk med tusenvis av norske innenlands-adopterte.

Direktoratet har heller ingen samlet oversikt over hvor mange norskfødte barn som er adoptert. Bergens Tidendes beregninger viser at rundt 30.000 barn er adoptert.

Heller ikke Knut R. Steenberg, en av Norges fremste adopsjonseksperter, kjenner til dokumentasjon på hvordan det gikk med denne store barnegruppen.

Finnes lite forskning

-  Svært lite forskning på eller litteratur om de norskadopterte barna finnes. Det er en veldig omfattende, men lite enhetlig gruppe. For en stor del var også adopsjonene anonyme. Jeg synes egentlig det burde vært gjort mer på denne gruppen, sier Knut R. Steenberg, som selv har skrevet en kommentarutgave til adopsjonsloven.

BUF-dir viser til NOU 21 fra 2009, «Adopsjon til barnets beste». Der siteres antropolog Michael Seltzer, som allerede i 1977 påpekte den manglende kartleggingen av barna: «Det er imidlertid påfallende at det ikke kan vises til forskningsprosjekter av større omfang på dette feltet.», skrev han. Manuset er upublisert. Siden har det altså ikke skjedd mye.

Om utenlandsadopterte finnes derimot rikelig materiale.

- Det virker som om forskerne har konsentrert seg om barna adoptert fra utlandet, som er en mer identifiserbar gruppe, sier Steenberg. Han kjenner til én undersøkelse av hvordan det gikk med de nesten 30.000 norskadopterte barna; rapporten «Adoptivbarn og deres familier» fra 1972, der 27 adoptivfamilier i og utenfor Oslo ble intervjuet. Undersøkelsen ble gjort av psykolog Turid Vaagen for Sosialdepartementet. Foreldrene til 14 av barna mente den sosiale tilpasningen etter adopsjonen var meget god. Syv barn hadde «mindre tilpasningsvansker». Barnas lærere mente adoptivbarnas evnenivå ikke skilte seg fra det normale, men barna presterte likevel litt dårligere på skolen. 15 andre adoptivfamilier i området ønsket ikke å være med i undersøkelsen. Rapporten påpekte en «klar sammenheng mellom fars høystatusyrke og ønske om ikke å delta.»

- Omfanget har vært ukjent

Marilyn Førsund er leder i Foreningen adopterte.

- Mer forskning og kunnskap har vært vårt hovedanliggende siden vi etablerte foreningen i 2008. Vi har søkt forskningsmidler, vært på Stortinget og kontaktet forskere på universitetene. Dette handler også om en epoke i vår historie, og det finnes masse dokumenter og ennå mange å intervjue. Men det haster. Mange av intervjuobjektene er falt fra allerede, men mange er ennå igjen, sier Førsund.

Hun tror ikke den manglende forskningen skyldes bevisst uvilje mot å gå inn i temaet.

- Jeg tror det skyldes at omfanget har vært ukjent.

Foreningen adopterte bistår medlemmer med å finne biologisk familie eller å kontakte myndigheter. Førsund mener adoptertes personligheter og egenskaper er som i befolkningen generelt.

- Hvordan vi har det i dag er en blanding av det vi har med oss fra fødsel, via oppvekst og frem til nå. Men mange norskadopterte har opplevd å føle seg annerledes og ensom, fra de var ganske små, uten å forstå hvorfor. Mange har følt at de ikke ligner de andre i adoptivfamilien, verken i utseende, fakter, egenskaper eller evner. Spesielt i familieselskaper i adoptivslekten er det lett å kjenne seg utenfor, sier Førsund. Hun forteller at mange sliter med skam og tabuet rundt adopsjon.

Blant våre siste tabuer

- Å være adoptert er trolig et av våre siste tabuer. Mange tror at barnevernet har vært innblandet, men det er svært sjelden, i alle fall for oss godt voksne.

Mona Herland sier hun alltid har savnet røtter.

- Det å høre til et sted, og å ligne på noen. Jeg fikk alltid høre at jeg måtte oppføre meg pent og være takknemlig for at noen hadde tatt seg av meg. Jeg hadde ingen selvtillit før i godt voksen alder, sier Herland, men understreker: – Jeg har i alle fall lært å bli en veldig selvstendig person.