Hun var alene med en stor ungeflokk og trengte julematen mer enn de fleste i bydelen. Trekningen hadde neppe passert Lotteritilsynet i dag, men på 1970-tallet var det ikke snakk om annet enn «sosiale trekninger» da lederne i juniorgruppen til IL Sandviken skulle plukke de heldige vinnerne fra julelotteriet.

Ikke alle ungene som spilte fotball på Stemmemyren kom fra hjem hvor det ble brukt penger på fotballsko. Disse var Jan Reidar Rasmussen alltid oppmerksom på. Han var fotballtreneren vår både som lilleputter, smågutter og gutter i Sandviken.

I ettertid har jeg skjønt at Rasmussen var helt sentral i utformingen av idretts- og sosialpolitikken i Sandviken på den tiden. Han sørget også for at de andre gevinstene, som melposene gitt av Stormøllen og femliterskannene med tran fra Tran-Martens, havnet i hus hvor slike ting ble satt pris på. Mannen burde vært styreleder i Norsk Tipping.

Sammen med flaskeinnsamlinger var lotteriene selvfølgelig det som finansierte driften av de aldersbestemte fotballagene. Dette var før en eneste mor eller far så poden spille en eneste fotballballkamp. Rasmussen reiste kollektivt og alene rundt med oss smågutter overalt på strilelandet og til andre bydeler.

Det var mange kamper, så for at reisepengene skulle strekke lengst mulig betalte han aldri for flere enn halvparten av oss. På fergene var det stående ordre fra Rasmussen; «Sirkulér gutter, sirkulér». På den måten fikk fergebillettørene aldri talt oss alle sammen.

Treffer du Rasmussen på gaten, hilser halvparten av dem som går forbi. De forbinder ham med mannen som grunnla kvinnefotballen i Sandviken, var leder av Hordaland Idrettskrets, visepresident i Skøyteforbundet og som senere bygget kulturen i Åsane.

For oss unger som spilte fotball i Sandviken tidlig på 1970-tallet, var han trener, kompis, reservepappa, forbilde og fantast. Han kunne fortelle de mest fantastiske, usannsynlige historier med slik innlevelse at vi aldri var helt sikker på om han bløffet.

Hans mest legendariske var fra sommer-OL i 1960. Da var han ung turner og deltok i ringer. Her gikk han ut i favnhengende, med armene rett ut, og hang der så lenge at vaskedamen til slutt kom frem til ham og ropte opp: «Du har vunnet Rasmussen. Du kan komme ned».

Ellevilt selvfølgelig, også for en tenåring. Men så godt fortalt at ingen av oss var helt sikre om det likevel kunne være tilfelle.

Samfunnet har hedret denne mannen med Kongens fortjenstmedalje i sølv. For meg er han fortsatt et forbilde.