Bergens Tidende

– Huset var i familiens eie siden det ble bygget i 1876. 100 år senere ble jeg født, og i 1996 flyttet jeg inn i 1. etasje. Jeg bodde her gjennom studietiden og starten på karrieren som musiker. Det var et fantastisk sted å ha som base, og med masse karakter og historie i veggene. Da min kjære mormor gikk bort skulle huset selges, og det lot seg ikke gjøre å overta det på stående fot. Det var knallhardt, jeg hadde masse fine planer for stedet og et sterkt ønske om å holde familiehistorien i hevd. Huset var vanskelig å få ut av tankene i årene som fulgte, og tidvis hendte det at jeg drømte om det. Litt om senn traff jeg på de nye eierne, som inviterte meg til å komme innom og se på huset og oppussingen de hadde begynt på. For tre år siden tok jeg endelig mot til meg og gikk på besøk. I løpet av samtalen kom det frem at de hadde bestemt seg for å selge igjen. Da de skjønte at jeg fortsatt savnet stedet, virket de oppriktig interessert i å legge til rette for at huset kunne komme tilbake til sin opprinnelige familie. Jeg måtte ta runden innom flere banker før jeg med et nødskrik klarte å ordne finansiering. Det virket nærmest uvirkelig at det jeg hadde drømt om, nå skulle gå i oppfyllelse. Jeg kjenner en ekte glede når jeg holder på med arbeid inne eller ute, blant annet fordi jeg tenker på slekten som har bodd og jobbet her før meg. Nå er jeg nygift med Tiffany, og det blir spennende å se hvordan historien utvikler seg videre.