Barndommen er en dyp skam

To av tre pasienter som oppsøker psykiater Hans Olav Tungesvik opplever forholdet til foreldrene som medvirkende til sin livskrise.

  • Hilde Heian
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 17 år gammel

I 1982 FIKK fredsforkjemper Alva Myrdal Nobels fredspris. Samme året ga sønnen Jan Myrdal ut boken «Barndom». Her forteller han om en oppvekst uten egentlig kontakt med sine berømte foreldre.

«De liker ikke at jeg løper. Alva kommer inn i rommet og forhører meg. Hun har tent på taklyset når hun kommer inn. Hun sitter på sengekanten og forsøker å snakke til meg. Hun er blond. Hun spør og spør. Hun tar på meg, og jeg trekker meg unna. Fingertuppene hennes er helt kalde. Det grøsser i meg når hun tar på meg.»

«Det hadde hendt at jeg hadde stått inntil vinduet på rommet mitt om kvelden og sett opp fra bakgården mot himmelen og sett stjerner og tenkt på Stella og latt en underlig søt gråt komme opp fra kroppen og begynt å gråte ut. Alva hadde overrasket meg en gang. Det ble en iskald skam. Hun kom inn i rommet og hun tok på meg, og jeg tenkte nå sier hun det også, og hun sa det:

— Stakkars liten, for et ømhetsbehov du har.

Og skammen var en istapp rett fra nakken gjennom kroppen ut i føttene og jeg håpet at hun skulle bort, bort, bort, men hun tok fram sin svarte notatbok og noterte.»

HAN HAR nesten førti års erfaring fra psykiatrien, og nylig kom Hans Olav Tungesvik med boken «Spor av dine eigne. Foreldre som nøkkel til sjølvinnsikt.»

— Mange foreldre undervurderer sterkt sin egen rolle når det gjelder ungenes selvfølelse og selvtillit. Oppmuntring og ros er en mangelsykdom blant folk som ikke har fått høre slikt i oppveksten. Foreldre kan ikke gi for mange velmente, gode ord. Så mange ganger jeg har hørt pasienter fortelle at de har så liten selvtillit. Barn trenger også vite at de er elsket, selv om de har oppført seg dårlig, understreker Tungesvik.

«FORHOLDET MELLOM oss var preget av konstant dårlig samvittighet hos begge to», skriver forfatteren Klaus Hagerup i et vakkert og ærlig portrett av moren «Alt er så nær meg. Om Inger Hagerup».

«Inger ble gravid i Stockholm. Jeg ble født i mars 1946. Hennes grådige hjerte hadde slått heftig. Det ville vært imot hele hennes natur hvis hun ikke hadde forelsket seg. Lykkelig og ulykkelig. Både hun og Anders hadde sine forhold gjennom ekteskapet. Det var ingen hemmelighet, men da hun fortalte ham at det var usikkert om jeg var hans sønn, gjorde det ham fryktelig vondt. Jeg tror det var den eneste gangen han slo henne. Det skjedde på en sti. Hun fortalte ham det. Han sa ikke noe. Bare slo henne ned. Siden ville han ikke høre mer om det. Men det må ha brent i dem begge. Jeg fikk ikke vite noe før jeg var tjue år. Mor hadde deponert et brev i en bankboks. Jeg skulle få vite om det etter hennes død. Hun må ha hatt et voldsomt behov for å fortelle det. Det gjorde hun i et selskap. Underlig nok gjorde det ikke så sterkt inntrykk på meg som man skulle tro.»

«Mor drakk mye i løpet av livet sitt, og jeg hadde alltid en fornemmelse av en truende katastrofe når jeg skulle på samme fest som henne. Angsten for at hun skulle bli full satt dypt i meg. Den var gammel, den var seig og jeg ble aldri kvitt den.»

- INGENTING ER så sterkt som blodets bånd, de usynlige lojaliteter. Utydelige identifikasjonsfigurer skaper forvirring hos den unge. Tause foreldre gir ikke kompass for livet. Vi må dele livserfaringer med ungene, snakke om følelser. Foreldre og barn trenger tid sammen. Og selv om du som forelder har gjort en del tabber, så er det aldri for sent å gjøre noe positivt for hverandre. Forsømmelser i dagliglivet går det an å rette på, mener psykiater Tungesvik.

«DET MYRKASTE i livssogo mi hev eg att å fortelja. Eg skal fortelja det stutt, skriver Arne Garborg i «Knudaheibrev».

— Han kunde ikkje skyna det, han far, at me kom so ifrå 'n. Anna hev visst han tenkt. Han hev venta og trutt, at når han førde oss til Vårherre, so skulde han vinne oss på beste måten att sjølv me. Men det gjekk so reint annleis. Ikkje fekk han oss fram til Vårherre; og berre lenger og lenger kom me burt frå 'n sjølv. Det er dette som hev vekt tvilen hjå 'n, den tvilen som meir og meir tok modet hans, og sistpå livet.

Eg, som serskilt var hans framvon, og som han då hadde lagt seg serskilt um å fostre «i tukt og Herrens formaning», kom lengst burt, både frå honom og arbeidet hans. Eg åtte kje tanke for anna enn bøker og skular; det som han lagde si magt på: å dyrke garden og byggje heimen, det såg eg ikkje; det var liksom noko som ikkje kom meg ved.»

- INVADERENDE foreldre setter de unge i lenker, selv om det kan være gjort i beste mening. Det er heller ikke sjelden at foreldre er såpass hjelpeløse og uselvstendige at de involverer barnet som en fortrolig person. Da kommer barnet i en presset, uheldig dobbeltrolle og mister dessuten støttefunksjonen hos foreldrene. Gode spor får ungene når foreldrene forstår sin rolle, sier Tungesvik.

— Du har fem voksne barn. Er du fornøyd med din egen innsats som far?

— I flere viktige år var jeg for lite til stede. I åtte år var jeg stortingsrepresentant og ukependlet til Oslo, da jeg begynte med det var ungene i alderen 7-14 år. Men barna hadde en mor som alltid var til stede. Jeg har et godt og greit forhold til dem i dag, men jeg var ingen idealfar.

ILLUSTRASJON: Charlotte Helgeland

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Fikk svært sjelden bivirkning etter første vaksine­dose. Må holde seg i ro i et halvt år.

Hans Erik Ørbeck (58) ble så syk etter første vaksinedose at han må holde seg i ro i et halvt år.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Funn av død person i traktor

  2. Dette sier styrelederen om Brann-trenerens fremtid

  3. Stengte tunneler skapte køer i sentrum

  4. Ti kategoriar. Femti finalistar. Dette er det beste Bergen har å by på.

  5. Ikke én hadde på seg Brann-drakt på Fotballpuben. – Fansen har resignert.

  6. Ny forskning: Koronaepidemi herjet i Øst-Asia for 20.000 år siden