Slik har velgerne flyttet seg under fire år med Erna Solberg

Sentrumspartier i skvis og en voksende opposisjon. Det har vært det store bildet de fire siste årene. Men flyktningkrisen flyttet mange velgere tilbake til regjeringspartiene.

Publisert Publisert

OKTOBER 2013: Regjeringen Solberg kommer ut på Slottsplassen for første gang, med finansminister Siv Jensen (Frp), statsminister Erna Solberg (H) og kommunalminister Jan Tore Sanner (H) i front. Foto: Håvard Bjelland (arkiv)

  • Lasse Lambrechts
  • Pål Andreas Mæland
  • Anders Haga
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Reservasjonsrett og budsjettkrangel flyttet velgere fra regjeringspartiene til opposisjonen. Flyktningkrise og oljeprisfall bidro til å flytte mange tilbake. Det viser oversikten over velgerbevegelsene siden forrige valg.

Tall fra Norsk Medborgerpanel viser hvordan velgere har flyttet seg mellom blokkene i de fire årene Erna Solberg har regjert Norge.

Som man ser på grafen er det tre hovedstrømninger som har funnet sted. Først helt i starten av H/Frp-regjeringstid, deretter halvveis i perioden og så på tampen.

«Angreeffekten»

– Den mest interessante perioden er høst 2015 til vår 2016. Det er vel ikke dristig å gjette at dette har med tilstrømmingen av asylsøkere å gjøre, sier valgforsker Anders Todal Jenssen, som har sett nærmere på bevegelsene mellom blokkene.

Like etter regjeringsdannelsen i 2013 ser man at mange som stemte borgerlig ved valget forsvinner over til venstresiden av politikken. Jenssen sier dette er noe man har observert tidligere, som ofte kalles «angreeffekten», uten at han kan påstå at det er dette som er tilfellet denne gangen.

– Jeg tror det i noen grad henger sammen med regjeringsdannelsen man fikk. Det var stor strid om dette blant Høyres velgere og tilhengerne til KrF og Venstre. Frp var nok en drøy pille å svelge for mange. Selv om flere Høyre-sympatisører heller ville samarbeide med Frp enn KrF og Venstre, var det en stor gruppe i partiet som ville gå mot sentrum. De ble skuffet.

Flyktningkrisen

I midten av perioden økte borgerlig side kraftig igjen. Jenssen har selv studert meningsmålinger fra denne perioden, og sett mye av det samme.

– Frp øker voldsomt i de ukene der tilstrømmingen av flyktninger er stor. Så begynner de å falle igjen. Spørsmålet er hvor de velgerne forsvant. Jeg mistenker at de vant mange fra Ap, men det spørs om de gikk tilbake igjen Ap. Endte de opp i Høyre? spør statsviteren.

På tampen av regjeringsperioden er det på ny en overgang fra venstresiden til høyresiden. Jenssen kobler dette til debatten om fallet i oljeprisene og den påfølgende oljekrisen i Norge.

– Ap feilet i oljekrisen

– Min ville gjetning er at denne kan ha spilt inn der. Først angrep Ap regjeringen for å ha for lite målrettet innsats for å få bukt med krisen. Så ser det ut som Ap har skiftet standpunkt, og angriper regjeringspartiene for å bruke for mye oljepenger.

Høyre på sin side snakker opp krisen og hvordan de håndterte den, mener Jenssen.

– Her er det en krig om hvordan denne krisen fortolkes. Jeg tror Ap feilet i debatten om oljeprisfallet. De var ikke konsistente.

Jenssen sier at grafen i sin helhet viser at velgerne i stor grad har vært stabile. To av tre velgere holder fast på sitt gamle standpunkt. Men siden personer som deltar i slike velgerpaneler ofte er mer stabile i sin partitilhørighet enn folk flest, kan det tyde på at bevegelsene blir enda større i forbindelse med valget.

– Det er også mot slutten av en regjeringsperiode at velgerbevegelsene tiltar, sier Jenssen.

Under kan du se velgerforflytningene mellom blokkene år for år og halvår for halvår. Hva skjedde i disse periodene som kan forklare forflytningene?

(OBS: Størrelsen på blokkene viser her ikke det reelle forholdet mellom dem. Velgerforflytningen vises ved tykkelsen på strekene).

Høsten 2013 til høsten 2014

30. september 2013 ble Høyre og Frp enige om å danne regjering etter å ha fremforhandlet en avtale med støttepartiene Venstre og KrF.

Etter det gode valget for de borgerlige, ser vi at mange velgere gikk mot rød side i det første året med ny regjeringen. Året var også preget av flere kontroverser mellom de fire samarbeidspartiene.

Forslaget om å gi leger reservasjonsrett mot å henvise til abort førte til voldsomme protester og rekordoppslutning om 8. mars-togene. Helseminister Bent Høie (H) trakk til slutt forslaget.

Våren 2014 ble Jonas Gahr Støre ny leder i Ap. Høsten samme år var det flere stridigheter internt i regjeringen, deriblant om Oslo-OL i 2022, som Høyre trakk støtten til etter hard kamp i stortingsgruppen.

ABORTSTRID: Aldri har så mange gått i 8. mars-tog som i 2015. Årsaken var regjeringens forslag om at leger skulle kunne reservere seg mot å henvise til abort. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen (arkiv)

Høsten 2014 til våren 2015

Lekkasjene fra regjeringspartiene og støttepartiene til opposisjonen fortsatte våren 2015.

2014 ble avsluttet med at regjeringen og støttepartiene havnet i en heftig budsjettkrangel. Et av resultatene var blant annet at plastposeavgiften ble innfør.

Like før jul ble det kjent at 80 lengeværende asylbarn var blitt sendt ut, i strid med asylavtalen. Justisminister Anders Anundsen (Frp) fikk sterk kritikk av støttepartiene, som var på nippet til å støtte et mistillitsforslag mot ham.

I HARDT VÆR: Justisminister Anders Anundsen måtte stille i stortingshøring etter avsløringene om at mange asylbarn var sendt ut av landet mot Stortingets vilje. Bak ser vi Martin Kolberg (Ap), leder i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Foto: Håvard Bjelland

Våren 2015 til høsten 2015

Dette halvåret var preget av konsolidering. Relativt få velgere byttet side, og strømmen var omtrent like stor fra blå til rød side, som motsatt. Støttepartiene fortsatte å lekke litt til begge sider.

Flyktningsituasjonen i Middelhavet og lokalvalgkamp preget denne perioden. Bildene av overfylte båter og druknede barn vekket stort engasjement. Regjeringen sendte et skip til Middelhavet for å hjelpe til. Stortinget sa ja til å ta imot 8000 kvoteflyktninger, mot regjeringens ønske.

De rødgrønne gjorde et godt lokalvalg, og overtok makten både i Oslo, Bergen og flere andre viktige kommuner.

FLYKTNINGKRISE: Våren 2015 sender Norge skipet «Siem Pilot» til Middelhavet for å hjelpe båttflyktninger. Her løfter en norsk politikvinne en afrikansk gutt ombord i skipet. Foto: Gregorio Borgia / TT / NTB Scanpix

Høsten 2015 til våren 2016

Dette halvåret hadde den kraftigste velgerforflytningen i løpet av hele regjeringsperioden. Mange velgere flyttet seg fra rødgrønn side og fra støttepartiene til regjeringspartiene. Trolig var asylstrømmen og håndteringen av den en viktig årsak.

I løpet av sommeren og høsten 2015 økte asylstrømmen til Norge kraftig. I løpet av høsten kom 30.000 asylsøkere til landet. Flere tusen av dem kom syklende over grensen til Russland ved Storskog.

Regjeringen opprettet nye asylmottak over hele landet, men fikk også gjennom et asylforlik i Stortinget som strammet inn på mulighetene for å komme til landet. I løpet av våren minsket også antall asylsøkere.

Like før jul 2015 ble en en rekke statsråder byttet ut. Sylvi Listhaug (Frp) ble ny innvandrings- og integreringsminister. Hun ble raskt kontroversiell, men populær blant dem som ønsker en strammere innvandringspolitikk.

KONTROVERSIELL: Sylvi Listhaug (Frp) fikk mye oppmerksomhet etter at hun ble innvandrings- og integreringsminister. Foto: Håvard Bjelland (arkiv)

Våren 2016 til høsten 2016

Denne perioden gikk mange velgere tilbake til opposisjonen. Sentrumspartiene fortsatte å miste velgere.

2016 startet med en oljepris på bunnivå, og mange krisetegn i norsk økonomi. Regjeringen lanserte to krisepakker for Sør- og Vestlandet i løpet av disse månedene.

Asylstrømmen avtok gradvis, og det ble etter hvert klart at myndighetene ikke trengte alle de midlertidige asylmottakene som var etablert.

Arbeidet med å redusere antall kommuner og slå sammen regioner ble intensivert denne våren, med folkeavstemninger i mange kommuner i mai. Senterpartiet begynte å vokse på meningsmålingene, noe som trolig forklarer noe av overgangen til opposisjonen.

OLJEKRISE: Rigger i opplag ble symbolet på oljekrisen som slo inn over Norge i 2015–16. På Ågotnes ble brakkene som hadde vært brukt til arbeidere, omgjort til asylmottak. Foto: Roar Christiansen

Høsten 2016 til mars 2017

Mens forholdet mellom de røde og de blå sto stille denne perioden, fortsatte støttepartiene å miste velgere til begge sider.

Misnøye med sentralisering var et stikkord i denne tiden. Kommunereformen irriterte mange, og ikke minst førte debatten om ulv i norsk fauna til et distriktsopprør.

Ny budsjettkrangel førte til at statsbudsjettet måtte utsettes. Den såkalte bilpakken var et av kompromissene de fire samarbeidspartiene kom frem til.

OVERTID: Budsjettforhandlingene har vært vanskelige flere av årene. Her er støttepartienes ledere Trine Skei Grande (V) og Knut Arild Hareide (KrF) på vei inn til statsministerboligen i desember 2016. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Mars 2017 til mai 2017

I år ble det holdt en ekstra runde av medborgerpanelet, slik at vi har utviklingen fra mars til mai også. Da avga de rødgrønne flere velgere til borgerlig side enn motsatt, en tendens som ser ut til å ha forsterket seg gjennom sommeren.

Dette var landsmøtesesong, og den lange valgkampen var for lengst begynt. Sylvi Listhaug (Frp) dominerte mediene frem til hun gikk ut i mammaperm, mens Ap brukte mye tid på å snakke om oljekrise og kritisere regjeringens innsats for å skape nye arbeidsplasser. I løpet av våren bedret imidlertid økonomien seg.

ULV, ULV: Senterpartiet fløy høyt i begynnelsen av våren 2017, noe som kunne merkes på partiets landsmøte i mars. Senere har oppslutningen stabilisert seg, men distriktsopprør og motstand mot regjeringens reformer er fortsatt en viktig faktor. Foto: KIM NYGÅRD

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Person falt i vannet i Biskopshavn

  2. Smittefritt i Bergen i to veker

  3. – Ser jeg hvit ut? Snakker jeg gebrokkent?

  4. Slik blir det når barnehagene i Bergen får normal åpningstid

  5. Treningssentrene må fortsatt vente med gjenåpning

  6. – Eg hatar kattar

  1. Stortingsvalg 2017
  2. Erna Solberg
  3. Sylvi Listhaug
  4. Jonas Gahr Støre