Mandag 7. mai 1945 om ettermiddagen var redaktør ­Vidkunn Nitter Schreiner i gang med sin siste arbeidsoppgave i Bergens Tidende: Han laget den løpeseddel som ble den mest berømte i avisens historie. «Våpenfred i Europa», lød den. Neste dag var hans navn borte fra avisens kolofon og erstattet med Haakon Torsvik ­redaktøren som tyskerne og NS hadde avsatt i februar 1942.

Løpeseddelen inneholdt altså ikke den vanlige over­skriften i maidagene: «Vår kamp er kronet med seier — Norge er atter fritt». Det var en NS-mann som konstaterte det tyske militære nederlaget.

Noen dager tidligere hadde redaktør Schreiner skrevet et meget langt og åpenhjertig brev til sin venn, «byråsjef» Fjeld i det NS-styrte Presse­direktoratet. Avslutningen var dramatisk:

«Hvis det ikke var for barnas og min hustrus skyld, slik vi sikkert alle naturligvis føler det, ville jeg si at jeg lengter etter ­avgjørelsen hurtigst mulig. Som et godt norsk ord sier: Bedre en ende med forskrekkelse enn en forskrekkelse uten ende. Altså: Ave Cæsar, morituri te salutant — vær hilset, Cæsar, de som skal dø, hilser deg!»

Slik skulle det ikke gå. NS-redaktøren var meget for­nærmet over at det skulle ta nesten 14 dager før politiet kom for å arrestere ham. Dommen ble på seks års fengsel, og i 1948 var han en fri mann igjen.

Den bergenske avismassakren

Før krigen hadde Bergen en meget levende presse, litt etter litt ble den amputert: Gula Tidend stoppet seg selv straks tyskerne sto i landet - «Bergen får meir enn nok tyske blad no, om ikkje Gula skal vera eitt av dei!».

I august ble kommunist­partiets «Arbeidet» stoppet - for øvrig etter at avisen sommeren 1940 trofast hadde holdt på parolene fra Moskva: Krigen var et oppgjør mellom kapitalistiske røverstater, der arbeiderklassen ikke hadde noen del, og kongen og regjeringen i London var kapitalistenes lakeier og gisler.

Bergens Arbeiderblad holdt det gående til slutten av 1941 og stoppet i heder og ære: NS-myndighetene klaget over manglende lojalitet mot den nye tid.

Det kristelige Dagbladet Dagen forsøkte seg med å gå over til å bli et kristent opp­byggelsesblad, men sa takk for seg da nazistene forlangte at bladet skulle inneholde propaganda for den nye tid. Bergens Aftenblad døde på sotteseng av mangel på penger.

Tilbake sto altså Morgen­avisen og Bergens Tidende. I februar 1942 ble begge de gamle redaktørene avsatt og erstattet med lojale NS-folk, og slik hanglet og gikk det med dem gjennom resten av krigen.

Det var ikke modig motstandsvilje som preget «krigs­avisene», det var heller ikke feigt medløperi. Det var så enkelt som at de tyske okkupantene trengte et avisopplag på 50.000 i Bergen for nå frem med sin strie strøm av kunn­gjøringer og trusler.

BT UNDER KRIGEN: I februar 1942 ble redaktørene i Bergens Tidende og Morgenavisen avsatt og erstattet med lojale NS-folk. BT holdt da til i dette bygget i Nygårdsgaten. Huset er i dag revet, BTs tidligere bygning ble reist på tomten. Det eies nå av UiB. FOTO: BT (ARKIV)

Beordret til jobben

Vidkunn Nitter Schreiner var faktisk redaktør før krigen, i den vesle arendalsavisen som forunderlig nok het Vest­landske Tidende — Vestlandet var den gangen vestsiden av Oslofjorden. NS-mann var han ikke, og han var blant de få i det okkuperte Norge som gjenga kong Haakons avskjedstale fra Tromsø før reisen til England.

Han meldte seg inn i NS i september 1940. Han hadde intet ønske om å bli redaktør i BT, han mente han ikke var kvalifisert til å lede en storavis. Men han fikk klar beskjed: Å overta BT var et pålegg, ikke noe ønske.

Men han støttet front­kjemperne lidenskapelig, hans ene sønn ble forkjemper, en annen sønn var pris­politimann, begge havnet i landssvikleirer. Schreiner selv fikk følgende ­attest fra Espeland landssvikleir i 1947:

«Schreiner har enn nokså stor makt og innflytelse på sine medfanger her i leiren. Denne innflytelse har han benyttet til å påvirke de fanger som nu efter krigen har vaklet i troen på NS. Han har alltid vist seg villig til å arbeide og det er intet å utsette på hans oppførsel, men hans politiske propaganda har hatt en skadelig innflytelse.» Han ble straks etter sendt til Ilebu, tidligere Grini, for videre soning.

Han ble en isolert mann i BT, han måtte selv ta seg av alt politisk stoff, og han måtte finne seg i at boktrykker J.W. Eide holdt regelmessige møter med redaktørens motstandere i redaksjonen, og han kom med et hjertesukk om journalistene i BT som hevet solide lønninger, 6000-9000 kroner i året, mens «unge NS-idealister» gikk for luselønninger i Morgenavisen.

Ut av Gestapos klør

Med NS’ pressesjef på Vest­landet, Ellen Schnitler, lå han i stadig strid, og han forbød medarbeiderne å ta imot instrukser fra henne. Da han kom for retten etter krigen, innrømmet han gladelig det meste, bare med to unntak: Han nektet for å ha kjøpt noe fra «jødeboer», og han nektet å oppgi navn eller kilder for usignerte artikler, «i samsvar med hevdvunnen presseskikk» - og den nektelsen kostet ham et år ekstra i fengselsstraff.

Men bare et par uker før ­krigens slutt satte han hardt mot hardt da det tyske sikker­hetspolitiet arresterte to typografer i Bergens Tidende. De hadde forlenget en strek på et bilde av Roosevelt, slik at det så ut som en sørgerand på meldingen om at presidenten var død. Redak­tøren påpekte at alt som sto i ­avisen, var hans ansvar, og hvis ikke typografene var på arbeid igjen den følgende mandag, ville han selv gå som redaktør. Tyskerne ga seg, og de to typografene var på plass igjen mandagen.

ROOSEVELT: Denne forsiden som omtaler Roosevelts død, fikk typografer i trøbbel. Den svarte kanten rundt bildet ble tolket som en sørgerand og dermed som en sympatierklæring for USA.
FAKSIMILE

Den som var mest lettet over avsettelsen i 1942, var Haakon Torsvik. 1942 skulle bli det verste terroråret under krigen, med opprulling av store deler av motstandsbevegelsen, og det gjorde frontene mye klarere da det var NS-redaktøren som måtte bringe store oppslag om Telavåg-saken, inklusive setningen: «Deretter ble stedet avbrent».

Han skrev om sin egen rolle som pressemann i sitt avskjedsbrev til byråsjef Fjeld:

«Både De og jeg vet at den tvers gjennom upsykologiske propaganda som har vært ­drevet i disse år fra tysk hold — ja, vårt eget parti også - har for minst 50 prosents vedkommende bidratt til holdningen mot oss!»

Et liv etter krigen

Vidkunn Nitter Schreiner var knapt 50 år da han kom til ­Bergens Tidende. Han hadde altså et langt liv foran seg i 1945. Han hadde faktisk vunnet ­venner blant sine motstandere i avisen.

Han fikk seg en beskjeden jobb i industrien, men redaktør Haakon Torsvik og redaksjonssekretær Haakon J. Henrikssen lot ham skrive artikler i avisen, under psevdonymet «Frank Rennord».

Miljøet i Bergens Tidende hadde en meget klar motstandsholdning, og Bjarne Sæverud, som i 1945 sto frem som leder for Hjemmefronten i Bergen, var en del av avisens eierfamilie. Utenom NS-redaktøren var det bare to som fikk landssvikdom etter krigen, ingen av dem hadde bakgrunn i redaksjonen.

Men avslutningen av rettsoppgjøret fikk en meget menneskelig karakter. Da en av de to ble innkalt til å sone en kortere dom, ba boktrykker J.W. Eide sammen med domprosten i Bergen om at han måtte slippe.

De fikk avslag på søknaden. Men mannen drev også med sauehold, så han ble innkalt til soning om høsten, etter at sauene var bedekket, og slapp ut igjen til lammingen neste vår. Human praktisering av soningsutsettelser er altså ikke noe nytt som bare gjelder vinteridretts-stjerner.

Fikk forbud

Etter frigjøringen ble det en besk og bitter strid om skjebnen til Bergens Tidende og Morgen­avisen. Redaktør Torstein Selvik i Bergens Arbeider­blad sammen med kollega Trond Hegna i «Den 1. mai» i Stavanger og Jon Vraa i Fremtiden i Drammen forlangte ikke ­mindre enn at «krigsavisene» skulle stanses.

Ikke bare det, men eierne skulle få forbud mot å starte nye aviser under annet navn, og selvfølgelig skulle «krigsavisene»s fortjenester inndras og føres over til de avisene som ble stanset. De tre hadde solid støtte i ­Arbeiderpartiet (og naturligvis kommunistpartiet), i LO og i Hjemmefrontens ledelse.

Men Grunnlovens bud om pressefrihet sto i veien, og etter mange år sluttet striden i stillhet med noen beskjedne inndragninger, for Bergens Tidende knapt 190.000 kroner, for Morgenavisen ingen ting.