Nå skal førstehjelperne selv få hjelp

Lukten av oppkast. Lyden av ribben som knekker. Hvert år står mange tusen nordmenn med et døende menneske i armene og sitter igjen med sterke inntrykk.

  • Tine Dommerud
Publisert Publisert

Presten Marius Handegard Økland (32) har akkurat spist middag med konen Kristine og toåringen deres. Så ringer det iltert på døren. Sekunder etterpå utførte han brystkompresjon på en nabo.

Naboen lå i bunnen av trappen og var forslått og bevisstløs.


Dessverre sto ikke livet til å redde.

I tiden som fulgte var Økland plaget av tankene: Kunne jeg gjort noe mer? Noe annerledes?

Marius Handegard Økland er en av mange tusen nordmenn som hvert år står med et døende menneske i armene, skriver Aftenposten. Helt plutselig må man utføre livsviktig behandling. Gjøre så godt man kan uten forvarsel, uten trening og ofte med dramatisk resultat. Det kan være etter en ulykke, ved drukning – eller hjemme hos seg selv.

  • I fjor ble 3635 personer i Norge rammet av hjertestans utenfor sykehus.
  • 12.000 personer fikk hjerneslag
  • 12.000 personer fikk hjerteinfarkt
  • Titusenvis ble skadet hjemme, på jobb og på fritiden.

Ifølge den nasjonale dugnaden «Sammen redder vi liv» fikk nesten ni av ti hjertestanspasienter utført hjerte og lungeredning av tilfeldige personer før ambulanse kom frem.

Dette er det høyest rapporterte tallet i verden. Veldig mange av førstehjelperne er pårørende, eller som Marius Handegard Økland, nabo eller bekjent. Norske myndigheter oppmuntrer befolkningen til å kunne yte livreddende førstehjelp. Det betyr at mange blir involvert i akutte, krevende og ofte kaotiske situasjoner.

Men når ambulansen haster av gårde med pasienten, står de som ble kastet inn i situasjonen alene igjen – også med å takle inntrykkene og påkjenningene de har vært utsatt for. I Norge har ingen hjulpet de som hjelper. Frem til nå.

Klandrer seg selv

I Stavanger er det etablert en tjeneste hvor de som har utført livreddende førstehjelp tilbys hjelp til å takle den sterke opplevelsen de var involvert i. Norge er først i verden med et slikt tilbud.

Tilbudet er en samtale med profesjonelle helsearbeidere. Sammen går førstehjelperen og helsepersonell gjennom det som skjedde.

Tilbudet gis til førstehjelpere fra hele landet. Sykepleier Anna Moe Øvstebø er prosjektleder. Overlege i anestesi Conrad Bjørshol ved Stavanger Universitetssykehus (SUS) har stått i spissen for å utvikle tilbudet.

Han vet at å utføre førstehjelp som hjerte- og lungeredning kan være en tøff påkjenning. Særlig for dem som ikke har helsefaglig bakgrunn. Hendelsen kan prege førstehjelperen i lang tid etterpå. Mange står igjen med mange tanker og spørsmål. Sterke sanseinntrykk er blant noe av det som går igjen hos særlig mange førstehjelpere.

Sanseinntrykkene kan være lukter, lyder eller synsinntrykk fra hendelsen.

– Det kan være alt fra lukten av oppkast til lyden av ribben som knekker, sier Anna Moe Øvstebø til Aftenposten. Hun har hatt mange samtaler med førstehjelpere.

Gjennomsnittlig brukes det 90 minutter på hver førstehjelper.

Hun sier mange sliter med skyldfølelse og klandrer seg selv for ikke å ha gitt god nok førstehjelp. Særlig er de som ikke er pårørende, og ikke vet utfallet, ofte bekymret og lurer på om de gjorde en god nok innsats.

100 har fått hjelp

Anna Moe Øvstebø og de andre i teamet går ikke inn i pasientens journal. De kan ikke fortelle medisinsk akkurat hva som skjedde.

– Men ofte beskriver førstehjelperen omstendighetene veldig godt. Vi kan derfor svare på de fleste medisinske spørsmål og nesten alltid berolige dem med at det de gjorde var godt nok, sier hun.

Tilbudet ble det etablert ved Stavanger universitetssykehus i 2020. I 2021 åpnet man også et tilsvarende fysisk tilbud ved Innlandet sykehus på Gjøvik.

– Vi jobber nå for å få opprettet tilsvarende tilbud i flere helseforetak, sier Øvstebø.

Tilbudet er allerede landsdekkende. Førstehjelpere fra hele landet kan ta kontakt og få oppfølging på RAKOS (Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse vest). For dem som bor langt unna tilbys oppfølging på Teams eller telefon.

Hittil har 76 personer fått oppfølging fra tilbudet i Stavanger. I tillegg har tjenesten ved Sykehuset Innlandet på Gjøvik fulgt opp cirka 25 stykker.

Søvnvansker og angst

En studie der Conrad Bjørshol er medforfatter viste at førstehjelpere også kan oppleve søvnvansker, flashbacks, vekttap, angst, konsentrasjonsvansker og redusert arbeidskapasitet. I studien ble 20 mennesker som hadde utført hjerte og lungeredning intervjuet.

Marius Handegard Økland glemmer ikke februarettermiddagen for to år siden. Det var en onsdag, og familien på tre hadde akkurat spist middag hjemme i Stavanger.

Plutselig hørte de bråk fra naboleiligheten. Så ringte det på døren deres. Konen hans åpnet. Hun ropte « «Marius, du må komme med en gang!» på en slik måte at han umiddelbart forsto at det var alvorlig.

De løp inn til naboen. Og i enden av trappen lå mannen i 60-årene. Høyst sannsynlig hadde han falt ned som følge av at hjertet stanset. Det var sønnen som fortvilet hadde ringt på døren.

Lyttet til 113

– Ingen av oss kunne egentlig hjerte-lunge-redning. Vi ringte 113. De var veldig profesjonelle og forklarte oss alt vi skulle gjøre, sier Økland. I ettertid husker han dette som surrealistisk, nesten som i film.

Økland lyttet på personellet i 113 og fokuserte på arbeidet med å få hjertet i gang igjen. De ansatte hjalp ham med rytmen. Slik holdt han på til ambulansepersonellet kom og tok over.

– Jeg bare jobbet på. De minuttene har brent seg inn i hukommelsen min for alltid.

Da ambulansepersonellet forlot dem, var naboen død.

Marius Handegard Økland har vært prest i fem år. Mye av arbeidet hans går ut på å snakke med mennesker i sorg og krise. Han trodde han var forberedt på det meste. Men likevel begynte spørsmålene om han kunne gjort noe annerledes å kverne i hodet hans.

Og så var det alle sanseinntrykkene:

Stemmen og blikket til konen når hun roper på ham. Naboen der han lå på rommet. Blikket til en annen nabo som kom til stedet. Tårene. Naboen som la hånden trøstende på skulderen hans.

Usikker på om tilfellet var alvorlig nok

Det var helt tilfeldig at Økland så en artikkel i Stavanger Aftenblad om samtaletilbudet. Hans første tanke var: Er min opplevelse viktig nok?

Han konkluderte med at han ønsket hjelp, og tok kontakt med Anna Moe Øvstebø.

Sammen gikk de gjennom det som skjedde i bunnen av naboens trapp.

– Jeg hadde snakket mye med familie og venner. Likevel var det å få snakke med noen som skjønte og visste hva jeg hadde stått i helt avgjørende for at jeg klarte å komme meg ut av det grepet som hendelsen hadde fanget meg litt i, sier han.

For Økland var det viktig å fjerne seg fra den profesjonelle rollen. Selv om alle rundt ham var forståelsesfulle, ble møtet med Conrad Bjørshol og Anna Moe Øvstebø noe annerledes.

– De forsto alt jeg fortalte.

I bilen hjem var han så glad og lettet at han skrudde musikken opp på høyt volum.

– Det er nesten rart at rart at den ene samtalen ble så viktig. Men den ble et slags vendepunkt selv om det er et stort ord.

Publisert

Mest lest

  1. Siste nytt fra skytingen i Oslo

  2. Nyheter direkte

  3. Kvinne med hunder savnet på Hardangervidda

  4. Følg politiets pressekonferanse om Oslo-terroren

  1. Helse
  2. Førstehjelp
  3. Innlandet
  4. Gjøvik
  5. hjerneslag