1500 barn venter på fosterfamilie. Men noen av dem har det best på institusjon

— Mange er på et rent eksistensnivå når de kommer hit, de har ikke døgnrytme, de kjenner ikke forskjell på varm og kald mat.

Krenkede barn blir ofte syke voksne. For å unngå det, trenger barn å gjenopprette balansen, og de trenger kjærlighet. Kjærlighet og håp, sier avdelingsleder Lena Lind ved Heggeli. Foto: Marianne Lind

  • Heidi Pettersen
Publisert Publisert

I den store, gule villaen på Oslos vestkant er det et koselig, varmt kjøkken, et godt langbord, sofaer med puter og kosedyr, en diger bokhylle fylt med barnebøker. I trappen henger håndavtrykkene til barna som har bodd her. Noen små, noen store. De får alltid henge i fred. Uansett hvor sinte noen er når de dundrer opp trappen til rommet sitt, håndavtrykkene røres ikke. Foto: Carl Martin Nordby

— Ikke kall dem for barnehjemsbarna, sa hun. - Disse barna er fotballgutter, akrobater, kokker og skolebarn. De vil så gjerne være helt vanlige. Og det er de også. Men de har fått en uheldig start på livet, og det preger dem jo. Det er klart.

Gjennom sine 20 år ved Heggeli barnehjem i Oslo har Lena Lind sett dem komme og gå. Hun har sett de stille, de redde, de urolige, de sinte. De som sparker og spytter og slår og roper de styggeste ordene de kan, fordi det er det språket de kjenner best. De som ikke stoler på at noen voksne vil dem vel, og som vet at hvis jeg slipper deg innpå, kommer du til å svikte en dag uansett.

Hun har sett dem gå videre, fortsatt med en ballast, fortsatt bærende på noe som aldri vil forsvinne, men med en ny trygghet og erfaring med at noen bryr seg. Hun kaller dem ungene våre.

ENGASJERTE: Maja Mugaas er familiebasekonsulent og har tett kontakt med fosterfamiliene. Miriam Ingvaldsen er miljøterapeut. Begge tilbringer arbeidsdagene på Heggeli. – Vi som jobber her er så engasjerte i barna. Vi blir veldig glade i dem, sier Maja. Foto: Carl Martin Nordby

— De er grenseløse og sårbare- Jeg er veldig lei av de gammeldagse og rare forestillingene som finnes om barnehjem i hodene våre, sier avdelingsleder Lena Lind.

— Jeg skulle gjerne vist frem helt åpent hvordan vi har det her, men vi kan ikke det. Vi må beskytte barna våre. De er grenseløse og sårbare, og vi må være profesjonelle i den forstand at alt vi gjør er for barnets beste. Etikken er viktig. Men kjærligheten, den kan man bare øse av. Selvfølgelig skal man det. Det er ikke uprofesjonelt å vise omsorg og kjærlighet. Det trenger disse barna mer enn noen andre. Kjærlighet er medisin.

Hun viser oss rundt i den store, gule villaen på Oslos vestkant. Her er et koselig, varmt kjøkken, et godt langbord, sofaer med puter og kosedyr, en diger bokhylle fylt med barnebøker. I trappen henger håndavtrykkene til barna som har bodd her.

Les også:

Les også

Barnehjem i hundre år

Hundre år er gått siden den gule villaen Heggeli ble bygget for å huse barn som ikke hadde noe annet, godt sted å være.
Les også

Barnehjemmet ga henne en trygg oppvekst

Noshin Akhtar kom til barnehjemmet Heggeli som femåring. Det hun husker best er tolv knekkebrød med syltetøy og rutinene…

Noen små, noen store. De får alltid henge i fred. Uansett hvor sinte noen er når de dundrer opp trappen til rommet sitt, håndavtrykkene røres ikke.

I andre etasje ligger soverommene. Fotballplakater, Lego, en bamse i sengen, skrift på veggen: «Føkk alle. Unntatt de jeg liker på Heggeli.» Noen ganger må ting bare ut.

Utenfor er en stor hage og gårdsplass. Sykler i garasjen. Trampoline. Fotballene som havnet lengst nede i den skrånende hagen får ligge i fred en stund til.

Dette huset ser ut som et hjem. Og det er nettopp det det er for de barna som bor her i en periode av livet sitt.

Bånd som ikke brytes

— Her knytter vi bånd, men vi bryter dem ikke igjen. Vi sender julekort, vi inviterer til julefest og sommerfest, vi er her, sier Lind.

Heggeli eies og drives av Kirkens Bymisjon, og Heggeli-barna kan være i Kirkens Bymisjon-systemet til de er voksne. Alle skal følges tett: Barna, familiene deres, og fosterfamiliene. De barna som flytter i såkalt familiebase (forsterket fosterhjem), tilbringer en helg i måneden og to uker hver sommer i Kirkens Bymisjon-systemet. Da treffer de andre i samme situasjon, som de kjenner fra før. Fosterforeldrene får kurs og skolering en gang i måneden, og mobilnummeret til sin kontaktperson som de kan ringe når som helst.— Her har vi mulighet til å være tett på familiene, sier Maja Mugaas.

Hun har jobbet på Heggeli i 20 år, først som miljøterapeut, og nå som familiebasekonsulent med ansvar for å følge opp fosterfamilier. Kontorene til Maja og hennes kolleger ligger i det gule Heggelihuset, vegg i vegg med kjøkkenet, slik at alle som jobber på huset blir godt kjent med barna.— Det er mye veiledning og oppfølging av familiene, i perioder daglig. Da er det mye trygghet for alle parter i at den som kommer, kjenner barnet godt. Og når vi skal finne «riktig» familie til det enkelte barn, er det en fordel at vi kjenner barnet så godt som vi gjør.

AVTRYKK. Håndavtrykkene til barna som har bodd på Heggeli henger i trappen opp til andre etasje. Uansett hvor sinte noen er når de dundrer opp trappen til rommet sitt, lar de alltid avtrykkene henge i fred. Foto: Carl Martin Nordby

— Du kan ikke bare ta en klem

Felles for barna som kommer til Heggeli, er at de har flyttet mange ganger og opplevd mange brudd. De trenger en mellomstasjon før de kan flytte videre til en familie.

— Disse barna har mange hull og mangler i å være barn. De har ikke hatt den samme omsorgen som andre barn får, og har gått glipp av grunnleggende relasjonsbygging. Mange er på et rent eksistensnivå når de kommer hit, de har ikke døgnrytme, de kjenner ikke forskjell på varm og kald mat, eller at de selv er varme eller kalde. De kan ikke det å være i en familie. De vet ikke at det er vanlig å si fra når man legger seg, eller å spise sammen. De stoler ikke på at noen skal ta vare på dem.

HVERDAGSLIV: Fotballkort, plakater, Lego, kosedyr i sengen. Barnerom er barnerom. Foto: Carl Martin Nordby

— De må lære seg at voksne kan være gode og de må lære seg å stole på og nyttiggjøre seg dem. Da gjelder det å bygge sakte, og være sensitiv i å forstå barnets behov og hva det tåler. Mange tåler ikke å bli tatt på. Da kan du ikke bare ta en klem, sier miljøterapeut Miriam Ingvaldsen.

Mange er på et rent eksistensnivå når de kommer hit, de har ikke døgnrytme, de kjenner ikke forskjell på varm og kald mat. Miriam Ingvaldsen

Miriam Ingvaldsen og Maja Mugaas, miljøterapeuten og familiebasekonsulenten, snakker engasjert om barna som kommer hit. Om at skader oppstått i relasjon, må repareres med relasjon. Om fosterfamilier og institusjon, og betydningen av at institusjoner fortsatt finnes.

— Vi tror at det beste for de fleste er å vokse opp i en familie. Men for noen barn vil det å vokse opp i en fosterfamilie by på så mange nederlag at det er bedre med institusjon. På Heggeli er det voksne som tåler dem, hele tiden, sier Maja Mugaas. Hun minner om at dette handler om de mest sårbare barna.

— For mange av disse barna er voksne farlige og relasjoner skummelt. Og i en institusjon behøver man ikke komme så tett på med en gang. Det stilles andre forventninger til relasjon her enn i en familie, og nettopp dét kan være en trygghet i seg selv. Da blir det viktigste å starte med rutinene, og så kommer relasjonene når et fundament er på plass, sier Maja Mugaas.

En annen fordel med institusjon, er at det er flere om å tåle å stå i tøffe tak.

— Det finnes ikke vanskelige barn, men det finnes barn som har det vanskelig. Vi klarer å tåle det her fordi vi er mange til å bytte på, og til å hjelpe hverandre med å tåle det. Det kan være tøft å stå i det i et beredskapshjem når man bare er to. Dessuten blir beredskapshjem borte. Det blir ikke vi, sier Miriam.

— Når barna reiser herfra er det ikke brudd, men noe nytt som skal bli noe annet. De vet at vi fortsatt er med dem, sier Maja.

- Har ikke tro på familie

De er opptatt av de lange relasjonene. For barn som mangler fotoalbumene fra de var babyer, som mangler noen som kan fortelle om da de var små, er det viktig med noen som skal fortsette å være der. — For mange som har vært her, er vi de eneste som kan fortelle om minner fra de var yngre. Og for barna som kommer hit, er det godt å kunne snakke om en fremtid hvor vi er med. Vi kan snakke om hva vi skal gjøre når vi skal på leir neste sommer, eller om to år, eller at de kan komme hit på besøk når de blir ungdommer. Det betyr mye for dem, sier Miriam Ingvaldsen.

Jeg er veldig lei av de gammeldagse og rare forestillingene som finnes om barnehjem i hodene våre. Avdelingsleder Lena Lind ved Heggeli

— Det betyr også mye for de små å møte de store på sommerleir for eksempel. Mange av disse barna har ikke noe tro på familie. De har ikke opplevd familie som noe bra. Derfor er det godt for dem å møte noen som har hatt det akkurat som dem selv, og som har overlevd – dette handler om overlevelse – selv om de har flyttet i fosterhjem. Det ligger mye håp i det. Det er også viktig for de store. De ser seg selv i de små, og ser at de blir passet godt på. De forstår at slik var det for dem også, da de var her som små, sier Maja Mugaas.

HVEM PASSER PÅ? I god tid henges det opp bilder av de neste som kommer på jobb, slik at barna vet hvem som skal legge dem om kvelden, eller hvem som er der når de kommer hjem fra skolen. Foto: Carl Martin Nordby

Men hva når folk slutter i jobben? - Ja, det prøvde jeg en gang, sier Maja og ler.

— Mange er her i veldig mange år, og de som slutter kommer på besøk og noen er med på sommerleir. Relasjoner er noe du har med deg hele tiden. Disse barna er like viktige for meg, som jeg er for dem. Vi som jobber her er så engasjerte i barna. Vi blir veldig glade i dem, sier Maja.

Gunni Banggren har gjennom 23 år vært fostermor for åtte barn, to av dem fra Heggeli. Hun har erfart selv hvor godt den såkalte Heggelimodellen fungerer gjennom tett oppfølging, både av familien og barna.

— De barna som har bodd på barnehjem, må forholde seg til det resten av livet. Det er Heggeli med på å hjelpe dem med, ved å fortsette å være en del av livene deres. Og de som bor på Heggeli i dag, har det veldig bra der. Men det er likevel ikke så lett for alle å snakke positivt om den perioden de bodde der. Barnehjemmet er jo for de fleste en mellomstasjon, de er på vei til noe annet, de har opplevd grusomme ting, de har et enormt savn og livet deres er kaotisk. De fleste vil nok huske perioden som en vanskelig tid fordi hele situasjonen deres var forferdelig. Det skal mye bearbeiding til for å klare å si at det å komme til Heggeli var det beste som kunne skje meg. Da sier du samtidig at dine egne foreldre ikke dugde.

Viktig at huset står

Det hender at mørke skyer truer det gule huset som har vært barnehjem i hundre år. Diskusjonen om barnevernsinstitusjoners berettigelse er stadig et tema. Ikke alle er enige i at det er et nødvendig tilbud.

- Vi tror det er så viktig for de barna som bor her, og de som har bodd her tidligere, at dette huset står. Uansett hva annet som skjer i de menneskenes liv – dette huset står og hit kan de komme og det har en enorm terapeutisk verdi enten de har vært her i kort eller lang tid.

— Snakker dere om huset? spør avdelingsleder Lena Lind, hun har vært ute og stikker hodet inn mens vi prater.

— Dette skal være et hus fullt av håp! Krenkede barn blir ofte syke voksne. For å unngå det, trenger barn det samme som de trengte for 20 år siden: De trenger å gjenopprette balansen, og de trenger kjærlighet. Kjærlighet og håp, dét skal dette huset være.

Artikkelen er levert av det nye månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Les også:

Økning i unge som går på antidepressiver

- Forferdelig for ungene å få veske til 15.000 kr

Hei, foreldre - dere er tidenes beste!

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst

Publisert

Mest lest

  1. Derfor lyste mange bygg i Bergen rødt

  2. Fra benken hos Bohinen til AC Milan på to år: Slik reagerer gamletreneren på kometkarrieren

  3. Samtalene i busskonflikten fortsetter utover natten

  4. Polititeori om drapet i Åsane: Kvinnen kan ha blitt kvalt

  1. Oppvekst
  2. Ungdom
  3. Barn og unge