I oppveksten var jeg ofte oppgitt over foreldrene mine. Det flaueste av alt: De snakket ikke bergensdialekt.

Fjordamål

Publisert Publisert

BARNSLIG SKAM: Min mor er fra Nordfjord, min far er fra Sunnfjord og jeg er født og oppvokst i Bergen. Da jeg vokste opp, brukte jeg unødvendig mye tid på å være flau over dialektene til foreldrene mine. Foto: Tor Høvik

  1. Leserne mener

Når jeg har påpekt pinlig foreldreoppførsel, har min far alltid gitt det samme uangripelige svaret med et smil: «Hadde det ikkje vore for oss, så hadde ikkje du vore te.»

Han har selvfølgelig rett. Det ble skjebnesvangert at han reiste fra Eikefjord i Sunnfjord for å gå på realskolen på Sandane i Nordfjord. Det gikk ikke lang tid før han fikk ekstra interesse for en elev i parallellklassen.

For å gjøre kjærlighetshistorien kort: De falt for hverandre, bakerdatteren og gårdsgutten. De giftet seg, flyttet til Bergen for å studere og så ble de bare her.

Min bror kom først. Han la seg etter hvert til å snakke bergensk ute blant venner og en slags fjordadialekt hjemme.

Da jeg ble født, seks år seinere, la han helt vekk fjordamålet. Han tok det på største alvor å lære meg ekte bergensk fra dag en.

Men selv om dialektene opplevdes som belastende bagasje, var jeg stolt av bakgrunnen min.

Feriane i Sogn og Fjordane var den reinaste idyll.

Foreldra mine bygde hytte ved Vassetvatnet, nær garden der far min vaks opp. Det regna nesten aldri. Vi besøkte familie, bada, fiska, gjekk i fjellet, spelte kort, leste teikneseriar og åt store mengder av mor sine sveler med nyrørte blåbær på.

Om vi kjeda oss, reiste vi til Florø for å gå på kafé eller til slekta på Sandane. Til liv og latter og søskenbarn i hopetal.

Eg hugsar enno lukta av bollar frå bakeriet i underetasjen, då vi kom inn i det store, gule huset til Besta og Besten. Den enorme hagen med bærbusker og frukttre, og eit lite, kvitt dokkehus med blondegardiner heilt i enden.

Vi kjøpte kuletyggis i kiosken borte i vegen, og reiste på jordbærplukking på Vereide. Vi kunne ete så mykje vi klarte mens vi plukka. Og så kunne vi avslutte dagen med eit friskt bad i Gloppefjorden, før vi la oss i det store rommet der to fryseboksar durte oss i søvn.

Inga dialekt var til avvikande plage der. Sunnfjordmål var som lyden av seige åretak, nordfjordmål som syngande fuglar om våren.

Innimellom hadde foreldra mine ein mild disputt, om skilnaden på sunnfjordingar og nordfjordingar.

Sunnfjordingen har ord på seg for å vere traust og treg. Det treng ikkje vere negativt, men han tenkjer seg om før han gjer noko. Nordfjordingen blir skildra som den korrekte og litt kommanderande.

Det rare er at om du koplar dei to, får du ein flau bergensar som treng fleire år på å forstå kor stolt ho er over foreldra og den flotte dialekta dei snakkar.

Publisert