Der inne i busskuret hang de kuleste av de kule

DAG 12: Busskuret på Bønestoppen

BUSSKUR-MINNER: Så ble jeg eldre, jeg også. Plutselig var det jeg som satt i busskuret med mine venner. Det var vi som så yngre barn sende oss lange blikk, og det var vi som sørget for røykskyen bak skuret, skriver Elisabeth de Lange Gjesdal. Odd Mehus

Busskuret på Bønestoppen var busskuret over alle busskur i oppveksten min. Det var ikke det nærmeste, men definitivt det beste.

Der inne i busskuret hang de kuleste av de kule, det uten at de egentlig hadde tenkt å ta bussen. Der satt de i ly for vær og vind og narret bussjåførene til å bremse ned – før de forsto at de kunne kjøre videre.

Over skuret lå det en sky av røyk, for i huk bak sto det som oftest noen og smugrøykte.

Blikkene våre møttes aldri. Det var de store og kule og så alle oss andre. Inndelingen var gjort.

Dersom vi våget å se litt for lenge deres vei, kunne det fort komme en kommentar, det hadde vi lært. Vi festet derfor blikket rett frem mens vi dro akebrettene etter oss mot akebakkene.

I 1993 fikk jeg et helt annet forhold til busskuret, da begynte jeg nemlig å gå med Søndags-VG. Jeg husker fortsatt dagen jeg vandret med freidig mot opp for å hente min alle første ladning med aviser.

Noen hadde kanskje ikke vurdert hvor stort område akkurat dette avisbudet fikk. Ett stykk rød skulderveske holdt ikke 80 aviser. Ett stykk spinkel 13-åring ville uansett ikke ha klart å bære dem.

Det ble mange turer innom skuret på den runden. Uken etter var det skaffet en bestemorstrille, det hjalp litt, men fortsatt ble det en del turer – og på et tidspunkt virket det nesten som om busskuret flirte da det så meg.

«Jaså, er det deg igjen?»

Det var dager med frost og regn og alt om en annen. Minuttene i busskuret var så verdifulle akkurat disse dagene. Kanskje hadde jeg glemt saksen, og med frosne fingre satt jeg og rev opp båndene som holdt avisene samlet.

Busskuret har sett meg gråte. Hørt meg hulke.

Å, som jeg skulle ønske at jeg bare kunne bli sittende der. Rett opp og ned, som alle de kule gjorde på kveldstid.

I stedet talte kalde fingre aviser, la dem i trallen, og trøtte bein la ut på nok en runde for å spørre om folk ville kjøpe avisen.

«VG? Selger du Oslo-avis? Næ, no har vi sett det og! Ja ja, du får gje meg en då!»

Så ble jeg eldre, jeg også. Plutselig var det jeg som satt i busskuret med mine venner. Det var vi som så yngre barn sende oss lange blikk, og det var vi som sørget for røykskyen bak skuret. (Ikke vi, pappa. Bare dem. Jeg drev selvsagt aldri med slikt.)

Minnene fra akkurat dette skuret er mange.

Mitt bergenske hjerte lar meg lett begeistre, og ikke minst elske helt trivielle ting. Som to hele dager uten regn.

Og busskur.