Det beste med Vestland er nærheten til sjøen. Det er alltid en fjord like ved.

Roen i båten.

RO: Her finner jeg mental balanse. Her får jeg tankerekkene på plass. Tor Høvik

Jeg er født i Bergen og trådte mine barnesko mellom de syv fjell. Jeg vokste opp med en far og en morfar som begge hadde seilbåt og var ivrige fritidsfiskere.

Jeg svømte på dypt vann før jeg syklet uten støttehjul, jeg begynte å fiske før jeg lærte å skrive. Jeg fikk sløyd mine paler i barndommen, for å si det sånn.

Men da jeg ble voksen, flyttet hjemmefra, stiftet egen familie og valgte å seile min egen sjø, tok båtlivet en brå slutt. Nå lever jeg hverdagslivet mitt langt fra fjorden, blant blokker og rekkehus i drabantbyen Fyllingsdalen.

På en fest på det fuktige 90-tallet kjøpte jeg en gammel trebåt sammen med en kompis. Vi hadde mye moro med «Stine» og rakk både å arrangere blåtur for personalet på stampuben og å bli tauet hjem av redningsskøyten.

Men så senket høstmørket seg, lensepumpen gikk tett og jeg ble vekket av formannen i båtforeningen. «Stine» hadde sunket ved kai en oktobernatt. Dykkeren som berget henne fikk havaristen som betaling.

Ti år seinere fikk jeg fatt i en plastbåt. Jeg hadde egentlig bare ett kriterium: Den måtte være selvlensende. Den dagen jeg fortøyde båten nedenfor hytten ved Langenuen, fikk livet mitt en ny dimensjon.

Jeg har det bra på alle måter. Men det er først når jeg tar fergen til Tysnes, parkerer bilen og kommer meg en tur på sjøen, at livet mitt blir komplett. Jeg er bygutten som først ble et helt menneske da jeg kjøpte båt.

Båten er mitt fristed, min oase for rekreasjon. Jeg kan slå av motoren for å sitte der og fiske i timevis uten et napp. Jeg kan ane den forventningsfulle stemningen om bord i danskebåten som seiler forbi på sørgående.

Jeg kan glo på vindmøllene som knapt beveger seg på Fitjarfjellet, på krusningene når en måke letter. Jeg kan lytte til den øredøvende stillheten som bare blir avbrutt av jevn summing når gassfergene siger forbi på sjøens kyststamvei.

Jeg er så glad i den selvlensende 16-foteren min at jeg har den på sjøen hele året. Når båtfolket avslutter sesongen med å høytrykksspyle kjølen, fyller jeg tanken og flytter den hvite plastbaljen til vinterhavnen på Lepsøy.

De kan bare ha det så godt, skibomsene. De som sitter i bilkø til Kvamskogen, står som sild i tønne for å ta heis til fjells, smører med blått når de skulle valgt rødt. Jeg tar heller en tur på fjorden. Bjørnafjorden i desember er som Eikedalen på sankthans. Like vakker, men befriende tom for folk. Der finner jeg roen, der kommer jeg i mental balanse, der får jeg tankerekkene på plass.

Jeg kan komme lykkelig hjem fra en fisketur uten å ha fått så mye som en dopale.