Hadde akkurat vært vaktskifte da det smalt

Mannskapet fortalte fredag kveld for første gang om det som skjedde om bord på KNM «Helge Ingstad».

Publisert:

DRAMATISK: Tora Seth Reinertsen beskriver dramatiske minutter i messen da det smalt. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Etter å ha tilbrakt nesten to døgn inne på Haakonsvern, stilte noen av dem som var om bord på fregatten som kolliderte torsdag morgen til intervju fredag kveld.

Tora Seth Reinertsen (22) hadde akkurat gått av vakt og satt i messen, som er mathallen om bord i skipet, like før kollisjonen.

– Vi var fire-fem stykker som hadde gått av vakt. Vi satt og spiste og ante fred og ingen fare da det smalt. Eller det var mer som et brak. Vi grep om bordet og prøvde å holde oss fast. Det fløy fat, kniver og gafler. Det var en brå bevegelse og det lagde en del lyd. For oss som var våkne, var det tydelig at vi hadde truffet noe.

Søkte etter skader og personell

Reinertsen forteller videre at de raskt går over på automatikk når noe slikt skjer. Dette er hendelser de har trent på.

– Det er her treningen er viktigst, at det funker som det skal når det er reelt.

Reinertsen forteller at hun ikke var sikker på hva som hadde skjedd.

– Jeg tok på meg utstyret mitt og gikk ned i kontrollrommet for å høre om det var noe jeg skulle gjøre. Da så jeg også en del av skaden. Skroget var bøyd innover og det hang ledninger og lyset flimret. Det var spesielt, det var det.

Reinertsen fikk beskjed om at de hadde kontroll og gikk videre for å møte på posten hvor hun skulle møte ved havari.

– Det første vi gjorde, var å gå på søk på et tildelt område for å undersøke om det var skader eller personell på det området.

Fikk beskjed om å holde seg fast

Mens de gjennomførte første søket gikk det beskjeder over høyttaleranlegget.

– Vi begynte å bygge oss et litt større bilde over hva som faktisk hadde skjedd. På et tidspunkt inne i operasjonsrommet, idet vi treffer land, får vi beskjed over høyttaleranlegget om «brace, brace, brace». Det er en prosedyre hvis man oppdager at vi treffer noe. Det betyr at vi skal holde oss fast og ikke stå en plass du kan falle.

Hun husker ikke at hun var ordentlig redd.

– Veldig mye går på automatikk, men jeg var selvfølgelig bekymret. Noe av det første som skjer at vi får personellkontroll. Alle melder fra til sine respektive poster om at de er til stede. Den største lettelsen var da alle var telt, da vi visste at alle var oppe.

IKKE ALENE: - Vi så hele fartøyet fra vannet på den siden som var hardest skadd. Og vi fikk også se alle fartøyene som sto stand by rundt oss. Vi følte oss aldri alene, sier Tora Seth Reinertsen. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Følte seg aldri alene

Da evakueringen startet, sto Reinertsen i en lettbåt. Hun så derfor evakueringen av sine kolleger litt på avstand.

– De fleste gikk rett over fra dekket til taubåten. Men det ga meg samtidig litt perspektiv på det som hadde skjedd. Vi så hele fartøyet fra vannet på den siden som var hardest skadd. Og vi fikk også se alle fartøyene som sto stand by rundt oss. Vi følte oss aldri alene, sier hun.

Oppdaget kollega gjennom skroget

Reinertsen hadde erfaring med å sette lettbåten på sjøen, og var derfor blitt bedt om å bistå med dette.

– Da vi holdt på å fire oss ned skutesiden, innså vi at vi måtte bruke en åre og skubbe oss ut for å komme oss forbi skader på skutesiden. Vanligvis ville vi bare heist den rett ned til vannet.

Da hun firte seg ned skutesiden oppdaget de plutselig en kollega gjennom flengen i skroget.

– Han sto inne på fartøyet. Han sto i et av torpedomagasinene.

Nå vil Reinertsen på sjøen igjen så fort som mulig.

– Jeg vil så fort som mulig tilbake på jobb. Vår besetning er såpass godt trent at vi ikke hører hjemme på land, sier 22-åringen.

HJEM: Blakkestad forteller at han nå gleder seg til å komme hjem å besøke familien. Neste uke skal han etter planen ut på en ny fregatt i forsvaret. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Våknet til vann i lugaren

Knut Sander Blakkestad er vernepliktig, og har jobbet på fartøyet i litt over et halvt år. Han var om bord i lugaren sin da ulykken skjedde, og forteller at han våknet opp av risting og bråk.

– Bare noen sekunder seinere hører jeg en kollega utenfor lugaren rope «flooding». Dette er det vi skal rope dersom det er vanninntrengning i skipet. Litt i ørsken åpner jeg gardinene utenfor sengen min og oppdager at det er vann utover hele gulvet, sier han.

Lugaren til Blakkestad var plassert på motsatt side av flengen i skipet, på høyde med vannlinjen i sjøen. Da Blakkestad oppdaget vannet i lugaren hoppet han raskt ut av sengen, og vekker de andre han sov på rom med. Etter dette kom de kom seg raskt vekk fra området.

– Helt i starten var det kaotisk. Jeg tror jeg hadde mye adrenalin i kroppen. Jeg tenkte ikke så mye, men gjorde det vi hadde øvd på, sier han.

– Surrealistisk følelse

Sjøforsvarets støttelag på Haakonsvern består av en tverrfaglig gruppe med prest, psykolog, lege og sykepleiere.

Blakkestad forteller at mottaket på Haakonsvern har tatt imot besetningen på en god måte, men at det er vanskelig å forklare følelsen han sitter igjen med etter hendelsen.

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Jeg sitter nesten igjen med en følelse av at det egentlig ikke har skjedd. Det er en helt surrealistisk følelse. Jeg er veldig takknemlig for at det gikk så bra som det gjorde, og at alle kom fra det uten store skader, sier han.

Etter to dager på Haakonsvern skal hele besetningen nå få tilbringe helgen med venner og familie.

– Akkurat nå gleder jeg meg mest til å dra hjem, sier han.

UT IGJEN: Roar Størksen, stabssjef i saniteten i sjøforsvaret forteller at målet er å få besetningen ut i båt igjen i løpet av neste uke. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Skal snart ut på sjøen igjen

Marinesjef Rune Andersen forteller at Forsvaret har begynt å planlegge fremover.

– Vi er fortsatt et team. Nå har hele besetningen vært her samlet siden ulykken, og vi jobber med å få hele besetningen om bord på en annen fregatt i løpet av neste uke, sier Andersen.

Roar Størksen jobber som stabssjef i saniteten i Forsvaret. Han forteller at det er viktig å få besetningen raskt ut på sjøen igjen for å unngå at de får seinskader.

– Vi vet at personer som kvier seg og ikke vil dra ut igjen oftere får seinskader enn andre. Vi har ikke fått noen signaler om at de ikke vil ut igjen, men de tankene kan komme gjennom helgen, sier han.

Publisert: