Fem grunner til at KrF er i trøbbel

Problemene står i kø for KrF. Denne helgen samles partitoppene til krisemøte i Oslo.

GATEKUNST: Dette bildet av en flaksende Knut Arild Hareide og en trygt sittende Erna Solberg har dukket opp i undergangen under Strømgaten til Bystasjonen etter valget. Fred Ivar Utsi Klemetsen

KrF var bare 5000 stemmer fra å havne under sperregrensen. Mye står derfor på spill når KrFs landsstyre møtes denne helgen for å diskutere veien videre.

Her er fem av KrFs største utfordringer.

1. Arven etter Bondevik

Alle som er interessert i fotball vet at gammel storhet kan hindre ny fremgang. I Rosenborg tok det et drøyt tiår å komme seg til hektene etter Nils Arne Eggens avgang. For KrF har storhetstiden ett navn: Sentrumsregjeringen.

Den ble en realitet i 1997 etter at KrF hadde fått en oppslutning på 13,7 prosent. Dette gjorde at Kjell Magne Bondevik kunne danne regjering sammen med Venstre og Senterpartiet. For KrF ble det et eventyr. Velgerne strømmet til partiet. Da de arrangerte landsmøte i Bergen i 1999 viste målingene utrolige 20 prosent.

HØYDEPUNKT: Sentrumsregjeringen var drømmen som gikk i oppfyllelse for KrF. Her er Kjell Magne Bondevik sammen med blant andre Gudmund Restad (Sp), Valgerd Svarstad Haugland (KrF), Lars Sponheim (V) og Anne Enger Lahnstein (Sp). Indrelid; Trygve / uncomp

Høyre og Arbeiderpartiet kunne imidlertid ikke leve med den nye «gjøkungen» i det politiske landskapet, og gikk sammen om å felle den.

Fortsatt snakker tillitsvalgte i KrF om at de ønsker seg et sterkt sentrum: «Får vondt i sjelen når du kaller KrF borgerlig ... KrF er et ikke-sosialistisk parti i sentrum, ikke på borgerlig side,» skrev nylig Bondeviks høyre hånd på den tiden, Øistein Mjærum, på Facebook.

Velgerne ser ikke ut til å være like nostalgiske. Alt tyder på at KrF ble straffet ved årets valg for at de ikke valgte side.

2. De er konfliktsky

Overværer du et KrF-landsmøte, vil du bli overrasket over hvor lavt konfliktnivået er. Folk er glade i partiet sitt, og vil gjerne ha fred i eget hus. Men konfliktene finnes. Noen vil gjerne samarbeide med Ap, andre liker bedre Høyre. Det finnes til og med en del som ikke har problemer med Frp.

Så hvordan forener du en slik gruppe? Den store hodepinen for KrF er Frp, som mange i partiet liker svært dårlig. Samtidig ser flertallet av velgerne ut til å være borgerlig innstilt.

I år gikk partiet til valg på en regjering med Høyre, KrF og Venstre – men med døren på gløtt til Arbeiderpartiet. Innad i partiet fungerte løsningen bra, men som valgkampstrategi var den alt annet enn god.

Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk har omtalt KrFs foretrukne alternativ som en utopi. På stands skal mange KrF-sympatisører ha vært skeptiske til å stemme på partiet. De fryktet at en stemme til KrF kunne være en stemme på Støre som statsminister.

3. Få profiler

Rundt år 2000-tallet florerte profilene i KrF: Kjell Magne Bondevik var statsminister i to perioder, den siste fra 2001 til 2005. Valgerd Svarstad Haugland, Jon Lilletun og Knut Arild Hareide hadde også fremtredende roller.

Seks år med regjeringsmakt ga enorme muligheter for å profilere egne kandidater.

PROFILERT: Jon Lilletun og Valgerd Svarstad Haugland var to av KrFs store profiler på 2000-tallet. I dag er profilene langt vanskeligere å få øye på. Falch, Knut

I dag har partiets åtte stortingspolitikere følgende etternavn: Reiten, Storhaug, Hareide, Bollestad, Brandsdal, Grøvan, Ropstad og Bekkevold. Mange ukjente navn? Du er ikke alene om å tenke det.

KrFs mangel på profiler har ellers vært et tema helt siden Bjørg Tysdal Moe erstattet urokråken Inger Lise Hansen som nestleder i 2011. Bjørg hvem, skrev Dagen på sin forside da Moe ble foreslått som kandidat.

Bjørg Tysdal Moe ville ikke gå med på at partiet manglet profiler da BT tok opp problemstillingen på landsmøtet i 2013.

– Vi har mange sterke stortingskandidater, som Geir fra Hedmark, sa hun den gang.

– Geir fra Hedmark?

– Ja, nå husker jeg ikke etternavnet. Jeg er så dårlig på navn, fortsatte hun.

4. Vinner ikke nye velgere

KrFs mest grunnleggende problem er mangelen på fornyelse. Kun Pensjonistpartiet har eldre velgere enn KrF, skal vi tro TV 2s tallknuser Terje Sørensen. I tillegg sliter partiet med å vinne velgere fra andre partier.

GUTTEN I RØYKEN: Kjell Magne Bondevik feiret seieren i 1997 med å røyke sigar. Det skulle bli et bilde på det nye KrF, et parti du kunne stemme på selv om du ikke var kristen. Holm, Morten

Knut Arild Hareides hovedoppgave har vært å gjøre partiet bredere. Dette var suksessoppskriften på slutten av 1990-tallet. Den gang ble en sigarrøykende Bondevik og en Valgerd Svarstad Haugland, som innrømmet at hun drakk rødvin, symbolet på at en ikke trengte å være kristen for å stemme KrF.

Men Knut Arild Hareides forsøk på å gå i Oslo Pride endte ikke like bra. Flere titalls personer skal ha meldt seg ut av partiet i protest mot handlingen.

Hareide har også fjernet bekjennelsesparagrafen som krevde at tillitsvalgte i partiet måtte være kristne. Valgresultatet i år viser at han ikke har lyktes med sin strategi.

– Partiet fremstår som svært lite attraktivt blant andre velgere. Slik har det vært i årevis, sier Terje Sørensen fra TV 2.

KONTROVERSIELT: Knut Arild Hareide gikk sammen med konen Lisa Marie sammen under Oslo Pride. Ikke alle satte pris på partilederens tur. Bendiksby, Terje / NTB scanpix

5. Manglende kreativitet

En av de viktigste grunnene til suksessen i 1997 var kontantstøtten, en sak som provoserte venstresiden voldsomt. Samtidig hadde den støtte i brede lag. Aksjoner som «kvinner mot Valgerd» var med å skape blest om KrFs politikk.

Helt siden storhetstiden har KrF jaktet på en ny, stor sak. I 2003 håpet de motstand mot rusbrus skulle stoppe nedgangen på gallupene, men det ble et kraftig mageplask. Fortsatt er kontantstøtten partiets kanskje viktigste sak.

Hva som var den store, nye saken i årets valgkamp, var ikke lett å se. Nå haster det for KrF å komme opp med en sak som kan tenne velgerne.