Dette krangler de om i Paris

Her er fire av flokene som må løses i innspurten av klimaforhandlingene.

Publisert Publisert

PARIS-BUDSKAP: Eiffeltårnet i Paris er lyst opp med slagord om rask handling på klimatoppmøtet. Fredag kveld eller lørdag blir det klart om ministrene innfrir forventningene om den første klimaavtalen som omfatter alle verdens land. Foto: Michel Euler, Ap

  • Atle Andersson
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Det er mange harde nøtter som må knekkes på klimatoppmøtet i Paris før fristen går ut sent fredag kveld. Her er noen av de vanskeligste sakene.

1. Hvor mye varmere?

Skal verden holde fast ved togradersmålet, eller bør vi heller sikte mot 1,5 graders oppvarming av kloden?

Målet om å begrense den gjennomsnittlige temperaturøkningen i verden til to grader var langt på vei i boks før klimatoppmøtet begynte for halvannen uke siden. Men anført av en gruppe sårbare øystater har kravet om å skjerpe ambisjonsnivået til 1,5 grader, til manges overraskelse, fått vind i seilene i forhandlingsrommene i Paris.

De 54 landene i den såkalte Afrikagruppen gir full støtte til gruppen av små øystater (AOSIS) bak halvannengraders-målet. Det gjør også store U-land som Filippinene og Indonesia.

Klimajoker i Paris:

Les også

Blir denne mannen skurken eller helten?

Det nye er at også en rekke store utslippsland er begynt å snakke om dette målet som går ut på å begrense oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielt nivå. Foreløpig vil disse landene bare henvise til målet i mer uforpliktende vendinger i avtaleteksten. Dette gjelder de store utslippslandene som USA, Canada, Australia, Brasil og EU. De 22 arabiske landene vil ikke si noe om temperaturmålet i det hele tatt.

Hva gjør Norge?

— Vi har i vårt forhandlingsmandat at vi kan gå under to grader. Men Norge kommer uansett ikke til å blokkere en avtale som henviser til et mål om 1,5 grader, sier klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H).

God nyhet:

Les også

Nå flater utslippene ut

Uansett utfall: verden styrer mot en oppvarming på minst 2,7 grader i slutten av dette århundret. Det forutsetter at alle landene holder sine løfter om utslippskutt og andre klimatiltak de leverte inn før Parismøtet. Hvis utslippsveksten fortsetter som i dag, kan den gjennomsnittlige globale oppvarmingen bli på rundt 3,6 grader, ifølge beregninger fra FNs klimapanel.

2. Kikke hverandre i kortene?

PROTEST: Aktivister fra alle verdenshjørner er daglig på plass utenfor møtesalene for å kreve en ambisiøs klimaavtale. Disse demonstrantene forlanger at ministrene blir enige om at oppvarmingen av kloden ikke må overstige 1,5 grader sammenlignet med førindustrielt nivå. Foto: Jacky Naegelen, Reuters

Hva bør skje med landene som ikke holder det de har lovet i Paris? Hva om Norge ikke oppfyller målet om 40 prosent kutt i klimagassutslipp innen år 2030?

-Det blir ikke noe straffesystem for land som ikke lever opp til klimamålene, sier Aslak Brun, den norske forhandlingslederen.

Norges utfordringer:

Les også

Bare én sak bekymrer oss mer enn klimaet

Avtalen blir altså ikke juridisk bindende for landene når det gjelder utslippsmålene. Det ville aldri en stormakt som USA gå med på, særlig fordi det er utbredt allergi i Kongressen mot alt som ligner på innblanding i innenrikspolitiske forhold.

Det man nå krangler om, er hvor langt landene skal kunne gå i å kikke hverandre i kortene når det gjelder oppfølging av de nasjonale utslippsmålene. Konkret handler det om et system for rapportering og innsyn.

Kina er blant landene som motsetter seg et system med fullt innsyn utenfra.

3. Krav om nye mål underveis

Store deler av den lille øystaten Kiribati i Stillehavet kan forsvinne under havnivå hvis de verste klimaprognosene slår til. Derfor krever myndighetene i det lille landet langt tøffere utslippsmål og at tempersaturøkningen måp begrenses til maksimalt 1,5 grader. ARKIVFOTO: AP

Det er nokså bred enighet om at det er nødvendig med jevnlige gjennomganger for å se hvordan landene og det internasjonale samfunnet ligger an i forhold til klimamålene. Det ligger an til at det blir slike oppjusteringer av klimamålene hvert femte femte år.

Striden handler både om landene kan pålegges å legge frem mer ambisiøse mål underveis og når denne jevnlige oppjusteringen skal skje. EU og USA vil begynne i 2021, mens den lille stillehavsnasjonen Tuvalu står hardt på at man må komme i gang allerede i 2018.

Toppmøte-guide:

Les også

Hva er det som skal skje i Paris?

Klimaforhandlingene avgjøres ikke gjennom flertallsvedtak. Alle landene må komme til enighet. Derfor kan et lite land som Tuvalu i Stillehavet til syvende og sist velte en global avtale.

-Terskelen for å blokkere en avtale blir høyere når man nærmer seg slutten i forhandlingene. Sannsynligheten er faktisk størst for at ett eller flere små stillehavsland setter foten ned i innspurten. Årsaken er at de har mest å tape på en dårlig avtale, fordi landenes eksistens trues av havnivåstigning, sier en kilde som sitter sentralt i forhandlingene.

4. Den klassiske pengekrangelen

DÅRLIG STEMNING?: Saudi-Arabia anklages for å stikke kjepper i hjulene for fremdriften i klimaforhandlingene. Her er landets oljeminister Ali am-Naimi på podiet under en debatt med Californias guvernør Edmund "Jerry" Brown på klimatoppmøtet. Foto: Jacky Naegelen, Reuters

Få tema skaper steilere fronter på klimatoppmøter enn penger, eller rettere sagt finansiering av utslippskutt og klimatilpasning i utviklingsland. De rike landene skal putte minst 100 milliarder dollar årlig i potten til Det grønne klimafondet innen år 2020.

Flere U-land mener beløpet på 100 milliarder dollar er alt for lite. De krever at de rike landene bruker minst én prosent av sin samlede verdiskaping (BNP) til klimaformål i fattige land.

Unge Bergens-aktivister:

Les også

Til Paris for å redde klimaet

Det er også uenighet om i hvilken grad U-land med store økonomier også skal punge ut til de som er fattigere. Kina og Mexico er to av landene som bidrar økonomisk i dag, men flere store u-land er satt under press for å delta i spleiselaget.

Penger fra den rike verden er også kjernen i krangelen om det som på forhandlingsspråket kalles tap og skade. Det handler om en ordning der land får erstatning for ødeleggelser etter ekstreme værhendelser som orkaner, flommer og tørke.

Barack Obamas appell :

Les også

- Tiden er i ferd med å renne ut

USA er landet som stritter aller mest imot en slik ordning. Også i den norske delegasjonen er det skepsis til hvordan et slikt system med ertstatningskrav mot rike land skal fungere i praksis. En bekymring er at land som har gjort mye for å stå best mulig rustet mot naturkatastrofer, vil komme dårligere ut økonomisk enn de som har forberedt seg lite.

Kilder: Artikkelen er basert på intervjuer og briefinger med Aslak Brun (norsk forhandlingsleder), klima og miljøminister Tine Sundtoft, Cicero-forsker Steffen Kallbekken og andre kilder som ønsker å være anonyme.

Publisert