Mangfoldskrav truer fri kunst

De nye retningslinjene til Bergen kommune kan bli et alvorlig inngrep i kunstens frihet.

Ingebjørg Berg Holm oppfordrer kulturbyråden til å gå i dialog med kunstnerorganisasjonene og komme frem til nye virkemidler.
  • Ingebjørg Berg Holm
    Ingebjørg Berg Holm
    Forfatter og interiørarkitekt
Publisert Publisert
iconKulturdebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs kulturavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Bergen kommune har fått nye retningslinjer for tildeling av støtte til kunst og kultur. Søknadene skal nå vurderes opp mot flere «mangfoldsdimensjoner».

Jeg er hjertens enig i problembeskrivelsen som ligger til grunn: Kunst produseres og konsumeres i stor grad av et altfor smalt samfunnssegment, og det gjør den mindre relevant en den burde være. Som forfatter (og medlem av samme parti som kulturbyråden) burde jeg vel applaudere de nye retningslinjene?

Men det gjør jeg ikke, da jeg mener retningslinjene hviler på en alvorlig misforståelse om hva både mangfold og kunst egentlig er.

Les også

Han slakter krav om mangfold i kunsten

Hva er kunst?

En vesentlig forskjell på kunst og andre estetiske og formidlende virksomheter, er den er fri og ikke bundet av andre agendaer enn kunstnerens.

Jeg er selv arkitekt og skjønnlitterær forfatter, og har reflektert en del over forskjeller og likheter mellom feltene. Begge felter inneholder en estetisk dimensjon, noe som dessverre kan føre til at arkitekter forsøker å opptre som frie kunstnere. Men det er vi ikke.

Arkitekturen er bundet av oppdragsgiveres bestilling, og av offentlig regelverk. Når jeg for eksempel innreder et sykehjem, kan jeg ikke bestemme meg for å se bort fra romprogrammet og drite i å lage tilkomst for for rullestolbrukere, uansett om det kommer i veien for min estetiske visjon.

Arkitekter må forholde seg til rammebetingelser som styrer både innhold, planlegging og utførelse. Det er bra, for vi kunne ikke fått gode og funksjonelle bygg uten dette. Men disse rammebetingelsene medfører også at arkitektur ikke er, og aldri kan bli, fri kunst.

Ved å innføre rammebetingelser for tildeling av midler som ikke handler om kunsten i seg selv, behandler man kunst som om det var arkitektur. Det innebærer et instrumentelt kunstsyn, hvor kunsten skal brukes til å målbære et ønsket innhold, å oppnå et bestemt resultat. Med det blir kunsten mindre fri, og dermed mindre kunst.

Les også

Kritisk til bokbransjens nye regler for sosial omgang: – Vi er ikke en ungdomsklubb

Holm mener retningslinjene er basert på en misforståelse av hva kunst og mangfold er.

Hva er mangfold?

Søknadene skal nå vurderes opp mot mangfoldsdimensjonene «innhold, aktørbilde og potensielle publikumsgrupper».

Selv om teksten snakker om flere mangfoldsdimensjoner, vektlegger både den, og planen den hviler på, et mangfold i utøvergruppen og publikum. Dette er et alt for snevert mangfoldsperspektiv. At innholdet i tillegg skal vurderes, kan bli et alvorlig inngrep i kunstens frihet.

En viktig del av det frie kunstbegrepet, er friheten til å kunne sjokkere, provosere og uttrykke seg på måter enkelte vil oppfatte som støtende. At «innhold» skal vurderes som et tildelingskriterium, er det dermed bekymringsfullt.

Skal dette virkelig praktiseres slik det leses; at innholdet i verket kan føre til at prosjektet støttes eller vrakes? I så fall er man på en farlig vei bort fra «armlengdes avstand-prinsippet» som skal sikre at kunsten er fri for myndighetenes innblanding og krav til formålstjenlighet.

Bergen kommunes plan for deltakelse og mangfold i kunst- og kulturleddet, som de nye kriteriene hviler på, argumenterer som om mangfold i utøverleddet automatisk vil gi et mangfold i innhold. Men så enkelt er det ikke.

Som alle andre områder i samfunnet, er kunstnere og kunstinstitusjoner følsomme for trender og holdninger. En kunstner påvirkes ikke bare av sin
bakgrunn, men også av kunstmiljøet, og den til enhver tid rådende diskursen kan ofte avleses i verkene. (Bare spør en hvilken som helst kunsthistoriker.)

Vi ønsker oss et samfunn hvor alle har samme muligheter, og ingen møter usynlige barrierer som holder en borte fra enkelte felt. Dessverre er det ikke sånn, like lite i kunsten som på andre områder i samfunnet.

Men dette kan ikke repareres ved å skrote prinsippene for fri kunst, og innføre tildelingskriterier skapt med et instrumentelt kunstsyn og et snevert mangfoldsbegrep.

Med de nye tildelingskriteriene legger man flere avkrysnings-rubrikker til i tildelingsbyråkratiets skjemaer, og håper at det kommer mer mangfold ut i den andre enden. Og det vil nok – dessverre – ha en effekt.

Byråkratiet svarer alltid på sitt oppdrag, og når det fokuseres på et mangfold i «sosioøkonomisk-, kulturell- og etnisk bakgrunn, religion, kjønn og seksuell orientering, funksjonsevne og alder», vil dette bli resultatet, verken mer eller mindre.

Det betyr ikke at kunsten vil bli mer mangfoldig. For å sette det på spissen: Vil en homofil jazzsaksofonist automatisk tilføre kunsten mer mangfold enn en heterofil saksofonist? Vil abstrakte malerier laget av en rullestolbruker garantert gi et annet perspektiv enn om hen hadde fullt førlige bein? Om vi tror det, er det også en fare for at vi låser kunstnere til en identitet vi tildeler dem, basert på hva vi selv synes er mest eksotisk ved vedkommende.

Jeg tror det er nødvendig med tiltak for å sikre mangfoldig kunst og kultur, men dette er feil virkemidler. Tildelingskriteriene legger vekt på utøvernes bakgrunn og kunstens innhold, og forsøker med det å styre kunsten i en bestemt retning.

Det er svært alvorlig at dette skjer i den viktige «kunstgeneratoren», som stipend og støttemidler er.

En bedre løsning kunne være å løfte tildelingsleddet ut av fagbyråkratiet, og supplere med tildelingskomiteer satt sammen av utøvende kunstnere. Ved å sette sammen disse etter klare kriterier for bredde i alle mangfoldsdimensjonene, kunne man ha begynt på veien mot et ekte mangfold av fri kunst.

De nye tildelingskriteriene er både dårlig kulturpolitikk og dårlig mangfoldspolitikk, og som medlem av De Grønne kjenner jeg det heller ikke igjen som De Grønnes politikk.

Jeg vil derfor sterkt oppfordre kulturbyråden til å tenke seg om en gang til, gå i dialog med kunstnerorganisasjonene og komme frem til nye virkemidler som både fremmer mangfold og styrker den frie kunsten!

Publisert

Les videre

  1. Dokumentarserie om antirasistiske kunstnere vekker sterke reaksjoner

  2. Her felles et av Bergens mest kjente trær

  3. I mai kan dette bli «Festallmenningen»

  4. 2022 er viet skeiv kultur: – Ingen skal tvile på at året pågår

  1. Kunst
  2. Mangfold
  3. Debatt
  4. Kultur
  5. Kulturdebatt
BT anbefaler

Sjefen holdt planene hemmelig i et halvt år. Så sa han opp 80 kollegaer.

Harald Fotland fikk oppgaven med å gjennomføre snuoperasjonen for Odfjell.