Jeg er memoar-junkie. Bøker der forfattere skriver om sitt eget liv i jeg-form går ned på høykant.

Hvorfor blir vi egentlig pinlig berørt når distansen mellom litteraturen og livet skrenkes inn?

La oss forkaste «virkelighetslitteratur» og omfavne «memoar», foreslår Heidi Bøhagen.
  • Heidi Bøhagen
    Forfatter og debattant
Publisert Publisert
iconKulturdebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs kulturavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Debatten rundt hvordan vi skal forholde oss til relasjonen mellom litteratur og virkelighet er ikke ny, men den får stadig nye utgivelser og vinklinger å bryne seg på.

Denne sommeren var det Hilde Kvalvaags bok «Djuphavsslettene» som fikk kjørt seg på spalteplass og i kommentarfelt.

BTs litteraturkritiker Johannes Grytnes stilte spørsmål ved om boken i det hele tatt skulle vært utgitt, selv om han måtte medgi å bli sterkt berørt av lesingen.

I fjor fikk Sandra Lillebøs roman «Tingenes tilstand» massiv oppmerksomhet og skryt, men forlaget fikk også kritikk for å sette likhetstegn mellom forfatteren og boken i lanseringen. Dette lukket ifølge Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen boken for fortolkning.

Olaug Nilssen kunne knapt ha ønsket en bedre mottakelse av «Tung tids tale», men den skapte også debatt: Er dette en roman? Burde den ikke vært utgitt som sakprosa?

Les også

Podkast: Romanen om sønnens selvmord startet sommerens bokdebatt. – Det har vært tøft.

Debatten rundt «Djuphavsslettene» overtok på et vis stafettpinnen fra et liknende ordskifte som foregikk i Sverige denne våren. Kritiker Linda Skugge slaktet Kristina Sandbergs bok «En ensam plats» på Expressens kultursider. Det blir ikke kunst selv om man skriver om kreft, skriver Skugge, og utdyper at selv om boken omhandler forfatterens kamp mot brystkreft, så gjør ikke dette faktum i seg selv boken spesielt god.

Det som går igjen i kritikken av det vi i Norge har begynt å kalle «virkelighetslitteratur» er at det er avgjørende at materialet er bearbeidet. For å løfte noe ut av den private pølen og kunne kalle det litteratur, er distanse avgjørende.

Bokanmelderen av nevnte «Djuphavsslettene» skriver at han blir sterkt berørt av romanen, men synes ikke å se dette som en verdi i seg selv. Snarere synes det å være noe han som profesjonell leser må heve seg over for å felle en gyldig, estetisk dom. Som om denne finnes et annet sted enn i kroppen og følelsene.

Skillet mellom privat og personlig har gjerne blitt brukt til å vekte kvaliteten av en litterær tekst. Kvalitetslitteratur er personlig uten å bli privat. Litteratur som blir privat er en slags selvmotsigelse, da en tekst må ha allmenn interesse for å kunne kalles litteratur.

Det er noe litt pinlig og selvopptatt over å skulle dele noe som er privat. Men hvorfor blir vi egentlig pinlig berørt når distansen mellom litteraturen og livet skrenkes inn? Enten mellom boken og leseren, eller forfatteren og boken?

Det finnes selvfølgelig både god og dårlig selvbiografisk litteratur, og en kritiker er i sin fulle rett til å kritisere både «Djuphavsslettene» og «En ensam plats». Men hvorfor pekes det så ofte på distanse som en nødvendig kvalitet? Og hvorfor er emosjonell berøring, patos, ikke helt stuerent?

Da Naja Marie Aidt i 2017 utga «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake» om sønnen Carls død, gjorde hun nettopp et poeng av at sorgen og følelsene i boken var rå, og tett på skriveprosessen og stilen. Boken er full av utbrudd, avbrudd og gjentakelser. Språket bryter til tider sammen, stopper midt i en setning.

Utgivelsen mottok strålende omtaler, og det er nettopp denne rå, ubehøvlede sorgen kritikerne løfter frem som bokens ypperste kvalitet. Og Aidt har selv uttalt at det var helt avgjørende å skrive den boken midt i krisen, og ikke fra et sted på andre siden, der sorgen er mindre lammende.

Hva forteller dette oss om distanse og bearbeiding, personlig og privat, som kvalitetskriterier? Muligens at det er enemerker vi setter etter den estetiske dommen er felt, og ikke iboende kvaliteter for teksten?

Av og til har jeg lurt på om mangelen på en sterk memoar-tradisjon i dette landet, samt det rigide skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur i innkjøpsordningen, har gjort utfordringene kritikerne baler med rundt levd liv og litteratur til noe særnorsk.

Selv er jeg en memoar-junkie. Bøker der forfattere skriver om sitt eget liv i jeg-form går ned på høykant. Premisset om levd liv gjør at disse historiene tiltrekker og berører meg sterkere enn øvrig litteratur. Og det har jeg forstått er litt pinlig, som om vi fremdeles lever under et autonomiestetisk paradigme, der det å trekke linjer mellom levd liv og litteratur er å redusere kunstens verdi.

Likevel dukker det altså opp et dilemma for kritikerne når de skal anmelde litteratur som skildrer de såreste og vondeste delene av forfatterens liv. Som om de blir bedt om å anmelde det levde livet, og ikke bøkene.

Jeg husker NRKs kritiker Marta Norheim kommentere at dersom hun ikke hadde likt Naja Marie Aidts bok, ville hun bedt pent om å få slippe å anmelde den. Det kan jo virke sympatisk nok, men det ville være å gjøre den litterære offentligheten en bjørnetjeneste. Forfatterne også.

Vi trenger er en bedre måte å snakke om disse bøkene på! En måte som gjør kritikerne trygge på å møte bøkene som litteratur, og som gir forfatterne kunstnerisk frihet uten å måtte føye til «roman» som undertittel på bøkene.

La oss forkaste begrepet virkelighetslitteratur og omfavne memoargenren. Memoarskriving har en lang og stolt tradisjon, hvilket igjen legger føringer for hvordan disse bøkene kan leses og diskuteres.

Det er gode sjanser for at vi kan få anmeldelser av høyere kvalitet når bøkene settes inn i en større kontekst, og vi kan dra lengre linjer for de kravene til kvalitet vi søker i litteraturen.

Publisert
  1. Litteratur
  2. Debatt

Les videre

  1. Hvor mye skal en forfatter respektere privatlivets fred? Hun skriver godt om dilemmaene.

  2. Moren var usikker på om hun skulle beholde Cecilie. Seks dager gammel ble hun tatt med til Bergen.

  3. Forfatter Kjell Askildsen er død: – Siste punktum satt

  4. – Jørgen Jægers siste bok begynner lovende, men roter det dessverre til

BT anbefaler

Omikron er kommet til Bergen: – Dette er nitrist

Kort tid etter regjeringen innførte strenge nasjonale tiltak, fikk Bergen påvist sine første omikrontilfeller.

LES SAKEN