Intens tåspiss-thriller

Det oser Oscar av Natalie Portmans rolleprestasjon

«BLACK SWAN» er en psykologisk thriller så besettende og intens at jeg etter endt visning sjanglet svimmel og forpustet ut av kinosalen.

Det er ikke det eneste filmen har til felles med Aronofskys gjennombruddsfilm «Requiem for a Dream». Der pinte Ellen Burstyns rollefigur kroppen med piller for å bli slank nok for yndlingskjolen, og ble sugd inn i dopmisbruk og paranoia.

Kroppens pine og psykens sårbarhet var tema også i publikumssuksessen «The Wrestler». Nå vender Aronofsky seg mot balletten, der ballerinaen som kropp og sinn, og dansen som kunstuttrykk, utgjør den estetiske motsatsen til Mickey Rourkes muskelsvulmende bryter.

Også her dreier det seg om ekstrem kroppskontroll, fysiske smerter og psykisk skjørhet. Og følgene av det voldsomme presset som ligger i kampen for å være perfekt.

DET KNAKER OG KNEKKER i danseren Ninas lemmer når hun våkner. Negler sprekker. Hun river av seg hud og klør seg til blods. Den grasiøse kroppen blir tynnere og tynnere mens hun kaster opp på do.

Hjemme kontrolleres hun konstant av moren Erica — fryktinngytende spilt av Barbara Hershey. Erica holder Nina på et barnestadium, boende på et pikerom fullt av myke kosedyr. Nina er kompaniets heteste kandidat til stjernerollen i Svanesjøen. Utfordringen er at hun i denne versjonen også skal danse den svarte svanens rolle. For å lykkes, må hun hente frem de destruktive, lidenskapelige sidene instruktør Thomas Leroy (Vincent Cassel) mener ligger skjult bak hennes kontrollerte, sårbare ytre.

Rettmessig eller ikke får Nina det for seg at kompaniets nyansatte danser Lily (Mila Kunis) er ute etter rollen hennes. Som Ninas kontrast er Lily også et slags alter ego, en svart svane som mer enn å representere ondskapen, gestalter personen og danseren Nina kunne vært om hun hadde sluppet seg fri. Og som hun drives inn i galskapen for å bli.

Å UTNYTTE BALLETTMILJØET og Svanesjøens tematikk og estetikk i en thriller av hitchcockske dimensjoner, er i seg selv genialt. Aronofsky føyer elementene sømløst sammen, slik han også gjør det med realitetene og Ninas etter hvert sviktende virkelighetsoppfatning. Som tilskuer vet jeg ikke hva som er hva, og hvor jeg skal tas med i neste øyeblikk. Blendende skjønnhet veksler med, eller glir over i isende grusomhet. Effekten er suggererende, uhyggelig og gir en sitrende, åndeløs spenning som setter seg i kroppen som et fysisk knipetak. Innimellom beveger Aronofsky seg fra det subtile til det nesten overtydelige - som i bildene av en knust spilledåseballerina og Ninas kropp som knekker i groteske vinkler. Men mer enn å forstyrre, glir også dette inn som bilder på Ninas psyke, eller bilder i hodet hennes.

NATALIE PORTMAN leverer en sann kraftprestasjon i rollen som Nina. Kroppen er en tynn bunt av undertrykte følelser, ansiktet ser ut som det skal revne når som helst. Rundt denne skikkelsen danser Matthew Libatiques kamera sin egen fotografiske ballett til Clint Mansells originalmusikk og Tsjajkovskij. Det er en nytelse å se, og å høre.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.