En utvannet dialekt sier mer enn du tror

Hvordan du snakker, kan signalisere dine sosiale ambisjoner.

SÆREGNE: Hver dialekt har sine særegne uttrykk. Fra venstre Karoline Holtklimpen (21 år) fra Roterudbygda utenfor Lillehammer, Ingebjørg Aasta Erikstein (22) fra Dalen i Telemark, Anne Kristine Bollestad fra Ålgård utenfor Sandnes, Kjersti Aasgård (23) fra Vingelen i Nord-Østerdalen og Katarina Aabrekk (23) fra Olden i Nordfjord. JAN T. ESPEDAL, AFTENPOSTEN

Kjersti Nipen

TEST DEG SELV: Hva betyr ordene på bildet? Se fasiten nederst

Mens finansminister Sigbjørn Johnsen legger frem statsbudsjettet på bred hedmarksdialekt år etter år, er det ikke like lett å tippe at Knut Nærum vokste opp i Halden og «led av palataliserte l-er, sa hojlde i stedet for holde», slik han selv har uttrykt det.

QUIZ: Kan du bergensk?

Sosiale ambisjoner

— Det kan ligge mange ulike årsaker bak når folk «mister» dialekten sin. For de aller fleste av oss har talemåten en viss variasjon i praksis, selv om vi gjerne vil være språklig uavhengige, sier Gunnstein Akselberg, professor ved Universitetet i Bergen.

Med dialekten signaliserer man hvor man har sine sosiale ambisjoner Gunnstein Akselberg, professor ved Universitetet i Bergen

En viktig årsak til dialektutvanning handler om hvem man er, og hvem man ønsker å være.

— Det er ganske vanlig, mer vanlig enn man kan skje tror, og kan kalles «ønsket sosial identitet». Med dialekten signaliserer man hvor man har sine sosiale ambisjoner. Det kan dreie seg om at man ikke vil signalisere sin sosiokulturelle bakgrunn, eller ikke identifiserer seg så sterkt med den. Dialekter blir dessuten ansett som mer eller mindre pene, men dette går mye på stereotypier. På et objektivt, lingvistisk nivå kan man ikke si at én dialekt er stygg og en annen er fin, sier Akselberg.

- For meg er ikkje dialekt noko ein beheld, det er noko ein har, sier Linda Eide. - Som ein fot eller ein arm. Eg ville ikkje følt det naturleg å kappa av meg armen, og eg føler det like unaturleg å snakka med ei tunge som ikkje er mi. Sjølvsagt hadde livet mitt i periodar vore langt enklare om eg hadde eit meir standardisert austnorsk talemål, og ikkje minst om eg skreiv bokmål. Men eg har vel valgt å ikkje mista meg sjølv - i den grad det eigentleg er noko val. Ja, for meg har det vel aldri vore noko val, så slik sett er kan ein vel seia at mi livslange dialektbruk er naturleg.

Skifte av språkform er ofte knyttet til nye sosiale rammer og nye ambisjoner, som når man begynner på universitetet.— Men ofte har man igjen en «reserve», slik at man i bestemte kontekster kan gå tilbake til dialekten man hadde.

- Blir det sett på som litt moralsk tvilsomt å miste dialekten?

— Ja visst! Det er jo vanskelig å unngå fenomenet knot oppe i dette. Det reagerer folk vanligvis ikke positivt på, selv om aksepten for knot nok er større i dag.

Ulik markedsverdi

Unn Røyneland er språkforsker ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Hun påpeker at folk er veldig klar over hvilken «markedsverdi» ens egen dialekt har. Hun viser til forfatter Karin Sveen, som har beskrevet hvordan hun kom til Oslo som student på 1970-tallet og erfarte hvordan odalsdialekten blokkerte for andres aksept.

- Hvilke dialekter er utsatt?

— Ofte gjelder det dialektforskjeller mellom by og land, for eksempel «strilemål» rundt Bergen, dialekter rundt Oslo og utenfor Trondheim eller Tromsø, som signaliserer at man kommer «fra landet» og kanskje ikke blir tatt like seriøst. Hvis man føler at dialekten ikke er «bra nok», at man blir stigmatisert eller ledd av, er det veldig forståelig at noen modifiserer språket når de flytter, sier Røyneland.

Språkformenes «markedsverdiverdi» henger sammen assosiasjoner knyttet til dialektene. Når folk med høy status snakker dialekt offentlig, påvirker det dialektenes verdi positivt.

— Dette er ikke statisk. Hvordan dialekter fremstår i reklame, teater, film og på TV er også med på å forme hvilke assosiasjoner som knyttes til dem, sier Røyneland.

Og for mange gir det status nettopp å bevare sin opprinnelige dialekt.

— Det er et vanlig krav at en skal være lojal mot språket man lærte som barn, selv om man kanskje ikke har bodd der på 20 år. Noen tilpasser seg heller et nytt sted, og en ny identitet, men det er vi generelt ikke så åpne for. Det er veldig forskjellig hvor viktig tilhørigheten som for eksempel «trønder» er for folk, hvor viktig de synes det er å holde på dialekten, sier hun.

Vi tilpasser seg oss

Generelt er det helt naturlig å bli påvirket av språkmiljøet. Egentlig er vi alle, grunnleggende sett, disponert for det språkforskerne kaller «interaksjonell synkronisering»: Vi tilpasser oss dem vi snakker med.

— Snakker noen fort til oss, snakker vi raskere når vi svarer også. Snakker de høyt, øker vi volumet selv. Vi blir påvirket både av tempo, volum, ordvalg og stil, helt automatisk. Men folk er ulike, og det er forskjellig hvor lyttende vi er til våre omgivelser, og hvor lett vi har for å ta etter, sier Røyneland.

Noen holder på dialekten etter femti år et annet sted, andre slår om til bergensk så fort de har krysset bygrensen.

Dette betyr ordene på bildet øverst:

FRAKT: et adjektiv som beskriver noe som utmerker seg veldig, noe veldig spesielt (Roterudbygda utenfor Lillehammer)

KØNN: oss (Dalen i Telemark)

NØBEN: gnien, vanskelig, gjerrig (Ålgård utenfor Sandnes)

RYSSPILT: guttunge, gjerne litt rampete (Vingelen i Nord-Østerdalen)

LØJE: morsomt eller kjekt (Olden i Nordfjord)

Kan du et grådig godt dialektord? Fortell oss under!

BYTTER ALDRI: - Det handler om identitet. Hvis jeg skulle lagt om dialekten, blir jeg en annen også, sier Katarina Aabrekk fra Olden i Nordfjord. Du kan sjekke hva «løje» betyr nederst i saken. JAN T. ESPEDAL, AFTENPOSTEN