Suveren europeisk rundreise

Klassiske grep og store kontraster.

Publisert Publisert

Stian Carstensen vant Spellemann-pris for Farmers Market-platen "Slav to the Rhythm" i kveld. Samtidig sto han på scenen på Vossajazz. Her sammen med Jarle Vespestad (til v.) og Finn Guttormsen. Foto: VEGAR VALDE

5 av 6 hjerter
  • Olav Gorseth
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

Stian Carstensen hadde varslet at han kom til å la seg inspirere av eldre europeisk kunstmusikk når han skulle skape årets tingingsverk til Vossajazz. De som ventet seg en forrykende Balkan-inspirert orgie i lynraske melodiløp og uvante taktarter ble nok overrasket. For Carstensen holdt ord. Tingingsverket "Flipp" hadde helt andre referanser, til barokk, renessanse og nyere klassisk musikk. Publikum fikk en anakronistisk rundreise, akkurat slik komponisten selv proklamerte underveis. Men samtidig var de musikalske temaene nye, og de ble fremført på måter som er langt fra gammelmodige.

"Flipp" var også bygget opp på klassisk vis, med et hovedtema som ble fremført i en lang rekke variasjoner, her var jazzrock og bluegrass, innslag av balkansk "krigsmusikk", alltid kontrastert opp mot versjoner preget av de eldre periodene i den såkalte kunstmusikken. Resultatet var mangfoldig, sprelsk og dynamisk. Fra at bandet hørtes ut som legendariske Return to forever kunne en i neste bolk minnes om Mozart.

Besetningen med harpe, cello, to fioliner og cembalo blant tangentinstrumentene ga Carstensen muligheter til å meske seg med uttrykk fra europeisk tidligmusikk. Og kanskje var denne delen av "Flipp" nettopp det som fikk Cartensens verk til å skille seg mest ut i forhold til andre tingingsverk. Her var det heller ikke mye av såkalte blå toner, den tradisjonelle jazzen var så godt som fraværende. Nærmest kom gruppen i de partiene der de slå seg løs i jazzrock-land, eller fusion, om en vil.

Men om det er vanskelig å presse "Flipp" inn i noen sjangerbås, er ikke det noe å klage over. Hovedsaken med all musikk er at den kommuniserer, at den setter følelsene i sving. Og Carstensen hadde med seg musikere som var med ham på ferden, muntert og lekent, elegant og vakkert eller hardt og insisterende. Publikum fikk rikelige grunner både til latter og stille lytting.

De musikalske troppene fulgte general Carstensen også da han inviterte trommeslager Jarle Vespestad og bassist Finn Guttormsen med på det han kalte en "trivelig liten krigsmarsj" på tre trommer. Etter hvert gikk låten over til å bli en feiende balkaninspirert affære med sjefen selv på fløyte.

Nær sagt som vanlig briljerte Carstensen på flere instrumenter, trekkspill, elektrisk og akustisk gitar (traktert som lutt), banjo, fløyte og steelgitar. At han hadde fiolinist Ola Kvernberg å duellere med, ga også en ekstra dimensjon til verket. Her handler det om to virkelige virtuoser. Og tangentmann Torbjørn Dyrud imponerte som kastratsanger i ett av de mange humoristiske innslagene.

Stian Carstensen klarer å kombinere ellevill humor med en suveren beherskelse av musikken. Denne gangen hadde han utfordret seg selv ved å flytte seg langt bort fra de musikkformene han er mest kjent for. Det ble en overbevisende fremføring av materiale som i seg selv var melodiøst vakkert og gripende.

Så hadde gjengen også et ekstranummer på lur. James Bond-låten "License to kill" passet glimrende inn i helheten. At tekstlinjen "Got a license to kill" var blitt til "Got a wife and two kids", var også helt på sin plass. Strålende!

Publisert

Les videre

  1. - Nesten for mykje

  2. Overraska på Vossajazz-opning

BT anbefaler

Dette meiner Forsvaret gjekk gale då KNM «Helge Ingstad» havarerte

Det svikta i ei rekke ledd då milliardfregatten gjekk ned, mellom anna var mannskapet for uerfarne, konkluderer…

LES SAKEN
  1. Konsert