Kong Haakon som krigshisser

Heltekongen Haakon stilles i skarpere lys.

EN ANNEN HISTORIE: Hadde kong Haakon fått viljen sin i 1914, ville markeringen av 100-årsminnet for krigsutbruddet vært langt viktigere også for Norge, skriver BTs anmnelder.

  • Sven Egil Omdal

Kong Haakons dobbelte nei i 1940 er det unge, norske monarkiets stolteste øyeblikk. Langt mindre kjent er den samme kongens rolle som britisk påvirkningsagent ved innledningen til første verdenskrig. Den gang var det regjeringen som sa nei til en monark som virkelig var på ville veier.

Opplysningene som historikeren Roy Andersen presenterer i boken «1914. Inn i katastrofen», er oppsiktsvekkende. I britiske arkiver og på slottet har han funnet dokumentasjon på at kong Haakon, i allianse med Fridtjof Nansen, forsøkte å regissere noe som ikke bare ville vært et statskupp, men som også ville trukket Norge inn som krigførende part, i sterk strid med nøytralitetslinjen. Hadde kongen fått viljen sin i 1914, ville markeringen av 100-årsminnet for krigsutbruddet vært langt viktigere også for Norge. Vi kunne ha mistet en generasjon unge menn, slik de krigførende landene gjorde.

Sommeren 1914 var spesiell, også i Norge. Et halvt år var gått siden statsminister Gunnar Knudsen i Stortinget uttalte at den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.

Mens Tyskland rustet opp både hær og flåte og forberedte seg på krig, ruslet keiser Wilhelm ut til Nygårdsviken i Bergen for å besøke sin gamle kjenning, paraplymaker Eriksen. Gunnar Knudsen fant tid til et par ukers seiltur i Oslofjorden, og var overrasket over at Europa var på krigsfot da han endelig fikk tak i noen aviser.

Andersen bruker stor plass på forspillet til krigen. Han beskriver i levende og engasjerende sakprosa de kompliserte alliansene som gjorde det som kunne vært en begrenset konflikt til den største krig i historien.

Andersen skriver om Tysklands sterke ønske om å etablere seg som en kontinental stormakt, om Østerrike-Ungarns frykt for en slavisk allianse, om serbernes planer om et nytt, stort Serbia, om Frankrikes behov for å reversere tapet av Alsace-Lorraine og om britenes vilje til fortsatt å herske på verdenshavene, og han gjør det alt annet enn kjedelig.

Derimot ville de lange partiene med detaljert militærhistorie passet bedre i en annen bok. Her blir det for mange bataljoner, regimenter og skisser av frontenes bevegelser, i forhold til det som er bokens unike fortelling om hvor nær Norge var å bli trukket inn, og hvor sentral kongen var i dette forsøket.

Haakon VII var svigersønn til kong Edward VII, som døde i 1910. Han var av den klare overbevisning at Norge måtte velge Storbritannia i krigen som de fleste så komme, og han var villig til å gå usedvanlig langt for å få satt sin vilje gjennom.

Sommeren 1914 hadde han daglige møter med den britiske minister i Norge, Mansfeldt de Cardonell Findlay. Det er Findlays rapporter til London fra disse møtene Andersen har fått tilgang til, i tillegg til kong Haakons egen dagbok og notater. Findlay skriver at han har besluttet å gi kongen konfidensiell informasjon fordi han er overbevist om at den norske konge med hjerte og sjel holder med Storbritannia.

Findlay tok ikke feil. Haakon og Nansen konspirerte for å få fjernet statsminister Gunnar Knudsen, som sto i veien for en allianse med britene. Nansen hadde ingen sans for parlamentarismen, og stilte seg gjerne i spissen for et utenomparlamentarisk kupp. De to hadde hemmelige samtaler med stortingspresident Jørgen Løvland, med Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene og andre sentrale politikere for å sondere mulighetene for et regjeringsskifte. Overalt ble de avvist.

Etter at krigen var godt i gang og britene sperret Nordsjøen, i strid med alle regler om fri ferdsel på verdenshavene, protesterte den norske regjering heftig, men ble falt i ryggen av kongen. Som Andersen skriver: Også i denne saken forsvarte kong Haakon britenes forordninger.

Da de tre skandinaviske kongene møttes i Malmö for å markere broderfolkenes enhet i farens stund, brøt Haakon rådet fra utenriksminister Nils Ihlen om å holde munn. I stedet kritiserte han sin egen regjering for ikke å ha protestert mot Tyskland. Det var ikke Norges konge, men britenes mann som hadde talt, skriver Andersen.

Helten i Andersens fremstilling er utenriksminister Ihlen. Han sto imot kongens intriger og holdt hodet kaldt da svenskene inviterte til et nordisk forsvarsforbund. Svenskene var nært knyttet til Tyskland og det verserte rykter om at tyskerne ville ha deres hjelp i krigen mot Russland. Norge kunne lett bli et nytt offer for det dødbringende alliansespillet.

Vekslingen mellom slottets dragkamper med regjeringen på den ene siden og Europas hodeløse ferd mot avgrunnen og 16 millioner døde soldater og sivile på den andre, fungerer godt. Dette er historieformidling av beste merke, og et viktig bidrag til et mer sammensatt bilde av kong Haakons rolle i skjebnetider for nasjonen.