Betakende og knirkete

Vakker og poetisk, men også ujevn og kunstig

HEMMELIGE MØTER: «Victoria» handler om den forbudte og uforløste kjærligheten mellom rikmannsdatteren Victoria (Iben Akerlie) og Johannes, møllerens sønn (Jakob Oftebro). FILMWEB

4 av 6 hjerter

To faktorer gjør Knut Hamsuns kjærlighetsroman til en severdig og til tider gripende film: Harald Paalgards foto, og Iben Akerlie i rollen som Victoria.

Ikke bare erAkerlie himmelropende skjønn, med all den ynde man som leser har tiltenkt Hamsuns litterære godseierdatter.

Vart, presist og troverdig formår hun også å formidle det vell av følelser som herjer i ungpikekroppen, men som ikke kan uttrykkes åpent innenfor 1890-tallets konvensjoner.

Akerlies Victoria utstråler undertrykt styrke og forstand. Blikket formidler skjelmsk sensualitet og sår lengsel.

Akerlie er også den som best behersker den gammelmodige, knirkete talemåten, litterær som den er, og preget av hentydninger og underlige, språklige "heng". I hennes munn får det hele et naturlig, pikeaktig preg.

Langt mer erfarne Jakob Oftebro sliter mer med det oppstyltede språket. Likevel greier han å skape en Johannes man kan tro på. Dels fordi han har et følsomt ansikt å spille på, dels fordi han har møllersønnens fysikk; den som fascinerer Victoria når han bærer henne rundt som barn, og som får en erotisk dimensjon når de møtes på stien som voksne.

Scenene fra nettopp disse møtene er ikke bare blant filmens mest betakende, de skaper også en stor ømhet for de to elskende som ikke kan få hverandre.

Mye skyldes kjemien mellom Akerlie og Oftebro, mesteparten hviler på evnen de har til å formidle den undertrykte tiltrekningen. På sitt beste dirrer scenene av erotikk mer enn av romantikk, og akkurat slik skal det være.

Paalgards kamera tar inn den norske sommeren i bilder så sanselige at de formelig dufter av skog, sjø og blomster. På sitt beste har også interiørbildene en tiltalende stofflighet.

At de dataanimerte eksteriørbildene fra Oslo virker ganske kunstige, er ikke Paalgards feil. Men de sier noe om de mange utfordringene som lå i denne filmatiseringen, visuelt og språklig.

Svakhetene blir særlig tydelige i skildringen av bohemmiljøet Johannes vanker i mens han skriver seg opp som forfatter i Oslo. Sekvensene virker tablåaktige og teatralt iscenesatte. De mangler organisk nerve, skjemmes av utstudert scenografi og punkteres av lett parodiske figurer.

De punkterer også noe av gnisten i filmen, og forflater den litt. At filmen også blir litt stillestående, skal ikke brukes mot den. Dette er en film der det store dramaet nettopp ikke skal spilles ut. Det ulmende, fortærende og usagte er selve ryggraden i Hamsuns fortelling.

Så kan man spørre hvor relevant «Victoria» er i dag, ut over den evige aktualiteten i en tragisk kjærlighetshistorie.

Ett svar er at den bør være like naturlig for oss å filmatisere, som «Stolthet og fordom» er det for britene.

Et annet svar er å finne i to andre, kinoaktuelle filmer som «Victoria» på mange måter kommuniserer med: «Anna Karenina» og «Før snøen faller».

Begge handler om kvinner som bryter med konvensjoner, og betaler dyrt for det. Hamsuns Victoria bryter ikke med konvensjonene, og betaler dyrt for det, hun med.

Både «Før snøen faller» og «Victoria» handler om arrangerte ekteskap. Torun Lians film er en påminnelse om hvor kort tid som er gått siden det var vanlig også i Norge, i hvert fall i borgerskapet.

Klassedimensjonen – den umulige kjærligheten mellom godseierens datter og møllerens sønn – reiser også spørsmål rundt dagens kjærlighetsforhold og giftermål.

Hvor vanntette er skottene mellom klassene i dag?

Hvor mange ekteskap inngås mellom mennesker fra borgerskapet og arbeiderklassen?

Tenkes det fortsatt allianser og økonomi når folk fra samfunnets øvre sjikt gifter seg?

Alle disse faktorene gjør «Victoria» til en film som kan nå bredt: Voksne, som har et sterkt forhold til romanen, og skoleungdom, som – dersom lærerne kjenner sin besøkelsestid – får servert en klassiker og et helt klassesett med aktuelle samfunnsspørsmål på ett brett.

Verdt å merke seg er også musikken, signert Jan Bang, Erik Honore, Arve Henriksen og Gaute Storås. Den spiller på følelsene, men aldri med store fakter, og legger seg diskré, sørgmodig og vakker under de mange poetiske bildene.

Men fremfor alt er dette Iben Akerlies film. Hun løfter den og bærer den, og viser at hun er en skuespiller vi kan regne med å se mye til i årene som kommer.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: