Kunsten å være Morten Harket

Stadig voksenpop, men disiplinert steg i riktig retning.

IKKE LETT: Det er ikke lett å være Morten Harket. På den ene siden forvalter du ikonstatus i popmusikkens parnass. På den andre siden er du bare en fyr med påbegynnende måne og sviktende salgspotensial, skriver vår anmelder. Her er Harket på Spellemannsprisen i januar i år, der låten «Brothers» hadde premiere.
4 av 6 hjerter
  • Håvard Nyhus
    Bokanmelder
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over åtte år gammel

I 2009 fylte a-ha Oslo Spektrum fem ganger. Sånn helt uten videre. Knapt verdt en notis. Men det var noe annet som var enda mer påfallende: Publikum var i hovedsak utenlandske. Fra USA, Brasil, Mexico, Island og India kom de i horder. For å se a-ha på deres hjemmebane. Det var et rørende bilde på bandets evige og universelle appell, men også på noe helt annet: umuligheten av å være Morten Harket.

For det er ikke lett å være Morten Harket. På den ene siden forvalter du ikonstatus i popmusikkens parnass. På den andre siden er du bare en fyr med påbegynnende måne og sviktende salgspotensial. Så hva gjør du når bandlokomotivet ditt er historie, og du ikke under noen omstendighet kan nedlate deg til å bli med på Hver gang vi møtes?

Det er i dette spennet vi finner Harket anno 2014. Levende legende og dødt «salgsobjekt» på samme tid. Norges svar på Tom Cruise. Nei, det er ikke lett å være Morten Harket.

I plateskrivet står det at Harket er tilbake med «sine mest personlige sanger noensinne». Det er selvfølgelig bare en teit sjablong, men også – akkurat som det lite forseggjorte omslaget – en påminnelse om det iboende kitschpotensialet hos enhver artist. Uansett format.

For en artist som har gjort det til sin spesialitet å holde toner ufattelig lenge over svulmende, dramatisk popmusikk, er dette en risiko som melder seg med enda større styrke. For at Harket skal skinne, må parameterne være helt riktig. Han er verdensklasse, ja, verdensledende innenfor et gitt register. Utenfor er han hjelpeløs.

Om a-ha markerte seg som bandet som ikke klarte å spille sammen, har Harket som soloartist markert seg som en som ikke klarer seg alene. På «Brother» har han derfor fått med seg den svenske produsenten Petter Kvint og dessuten gjenopptatt det grøderike samarbeidet med den norske tekstforfatteren Ole Sverre Olsen som var med på bestselgeren «Wild Seed» (1995). Kvint var også delvis involvert i den forglemmelige «Out of My Hands» (2012), men denne gangen fungerer det bedre.

Ikke minst på tittellåten «Brother» som mange stiftet bekjentskap med under OL i Sotsji, der den traff en nerve etter at det norske folk tok del i nyheten om at langrennsløper Astrid Uhrenholdt Jacobsen mistet broren sin.

Platas høydepunkt er likevel spor fem, «Whispering Heart». Sentralt plassert utgjør den et gravitasjonspunkt som hindrer resten av låtmaterialet – noe av det litt for lett – å flyte av sted og ut i tåkelandskapet, som Harket ikke alltid har selvtukt nok til å holde seg unna. Her har dessuten Harket bedre kontroll på engelskuttalen sin. Noen ganger prøver han litt for hardt å late som om engelsk er morsmålet hans. Nordmenn har en naturlig tendens til å gjøre et litt for stort nummer ut av r-ene sine, men Harket overkompenserer og dropper dem helt. Da blir det, som på «End of the Line»: «Let me take your haaa-t». Hjertet forsvinner.

Harkets bestenotering, «Poetens Evangelium» (1993) – utgitt på Kirkelig kulturverksted – er vitnesbyrd om at Harkets insisterende åndsliv og religiøse grublerier ikke er helt uten meritter. Samme kan, med litt velvilje, sies om den litt odde «Vogts villa» (1996), som ble spilt inn i løpet av noen få dager på Bragdøya utenfor Kristiansand.

«Brother» er ikke helt der oppe, men likevel et steg i riktig retning. Ikke verst for en mann med et umulig mandat.

Publisert: