GOD OPERA: Fostersønn Stian Økland og bestefar Trond Gudevold gjorde sine saker godt i «Alt om min familie». FOTO: JAN M. LILLEBØ

At Bergen Nasjonale Opera presenterer en produksjon med unge aktører og ment for et ungt publikum, er positivt og spennende. Teksten, eller librettoen som det heter på fint, er skrevet av den lovende 19 år gamle Astrid Luisa Niebuhr, mens musikken er ført i pennen av voksne og allsidige Atle Halstensen.Her er det lite resitativ og arie, innholdet presenteres i korte og enkle melodier og sammenhengen utdypes gjennom talt dialog. Altså mer det vi kaller for et syngespill i klassisk tradisjon. Gevinsten er at man forstår hva som skjer og blir trukket med i handlingen.

Musikken er på samme måte oversiktlig med en enkel og gjennomsiktig instrumentering. Like fullt er tonespråket ikke alltid like lett å ta til seg og de innlagte melodiene av Sondre Lerche ble derfor en fin avveksling.

«Alt om min familie» er et tidsbilde og tar utgangspunkt i samtiden slik som mange klassiske operaer har gjort opp gjennom tiden. Og på samme måte treffer den sitt publikum, man hører musikk som man kjenner, og møter skjebner man kan identifisere seg med. Her er det ungdommen som står sentralt, og dyktige unge mennesker bærer forestillingen.

Anna Theresa Torgersen , Anne Sofie Skålvik og Gustav Navas Hasfjord er barna i familien, supplert av fostersønn Stian Økland. De imponerer alle med naturlig scenisk opptreden. Sangen er bra, men kan fortsatt utvikle,s kanskje særlig med tanke på diksjon og tydelighet. Russcenen mellom de to guttene er herlig og Hasfjord viser her et spesielt scenisk talent. På mange måter er det han og stesønn Økland som står sentralt i operaen. De spiller godt mot hverandre og begge synger rimelig bra..

Den lille korgruppen på seks sangere var også et positivt innslag både musikalsk og regimessig. Klangen var ikke alltid like vakker, men de boltret seg på scenen, var veldig sikre på det de gjorde, og de hadde mange fikse innslag både som fortellere og regi-messig.

Den eldre generasjon representert med Trond Gudevold, Anton Ljungqvist og Ann-Beth Solvang ga trygghet til forestillingen med sin scenisk erfaring og vokale sikkerhet. Særlig syntes jeg nok bestefar Trond Gudevold var en forbilledlig sanger med sitt levende dynamikk og forbilledlige tekstuttale. En opera kan forstås med musikken man hører og med de bildene man ser, men at teksten er tydelig er viktig, og der sviktet det nok av og til i flere ledd.

Musikerne fra Ung Symfoni imponerte også. De var bare 14 stykker og fire ekstra strykere ville utvilsomt ha gjort klangen fastere og mer homogen. De fire treblåserne var kjempegode og spilte sine partier veldig bra.

Fana kulturhus er et godt lokale som fint kan brukes i mindre operasam-menheng. Bergen Nasjonale Opera åpnet her for samarbeid med unge amatører, og prosjektet er målrettet. Kanskje kan teppet gå opp for en ny generasjonen som kan lære å verdsette en gammel og rik kunstart. Dristig og prisverdig. Og det fullsatte kulturhuset på Nesttun viste at det kan lykkes.