På ett plan er «The Act of Killing» en film om det mest skammelige kapittelet i moderne indonesisk historie, nemlig den storstilte likvidasjonen av kommunister i 1965-66 — et massemord som nasjonen aldri har tatt et ordentlig oppgjør med.

På et annet nivå handler det om hvordan en av de ansvarlige for drapene gradvis begynner å nærme seg de moralske implikasjonene av sine gjerninger - i løpet av disse 2 timene og 39 minuttene blir vi vitne til hvordan selvbedragets og indoktrineringens rustning langsomt krakelerer og begynner å flasse av. Og på et tredje plan er filmen en serie med bisarre filmatiske fragmenter, hvor subjektene ivrig gir seg hen til rekonstruksjoner av sin egen heltemodige tortur av politiske motstandere.

Utgangspunktet for «The Act of Killing» er å undersøke mentaliteten i et samfunn hvor etablissementet har sin posisjon takket være det faktum at de ganske enkelt utryddet all motstand. I ettertid har morderne - opprinnelig simple gangstere - blitt hyllet som helter, og deres forakt for loven blir til stadighet trukket frem som et beundringsverdig aspekt av den indonesiske nasjonalkarakteren.

Det er en tung materie Oppenheimer dykker ned i, og årsaken til at en av hans medregissører, i likhet med en lang rekke andre som bidro til produksjonen, har valgt å forbli anonym, er at det er en tematikk som svært mange mektige menn har grunn til å frykte.

Dersom man tar i bruk kvalitetskriteriene filmanmeldere vanligvis benytter seg av, er det ikke vanskelig å finne feil ved «The Act of Killing». Deler av filmen er uklar og forvirrende på grensen til ugjennomtrengelige (hvilket normalt sett er en spesielt tungtveiende innsigelse mot en dokumentar), bildekvaliteten ligger tidvis farlig nært hjemmevideostandard, og den ubeskjedne spilletiden tøyer også publikums tålmodighet.

Men denne uklarheten skyldes at Oppenheimer helt bevisst sirkler rundt sakens kjerne - fordi det å snakke moral med disse etisk og emosjonelt avstumpede massemorderne er dømt til å trivialisere både overgrepene og de etterlattes tap og lidelser.

De moralske implikasjonene av å bygge et samfunn på massemord forblir dermed den evige elefanten i rommet. Dette blir spesielt tydelig i gangsternes rekonstruksjoner: Moralen og den menneskelige lidelsen levnes ikke så mye som en tanke, snarere går tiden med på å flikke på detaljer som for publikums del fremstår som fullstendig uvesentlige. Som en tålmodig pedagog penser regissøren gradvis sine subjekter inn på dette mest vesentlige av temaer, og selv om ingen av dem virkelig makter å ta rekkevidden av sine handlinger innover seg, ser vi en markant endring i rekonstruksjonene, idet filmens forskjellige nivåer kollapser over i hverandre.

I siste scene er det som om selv Anwar Congos kropp innser hva det er han har gjort, og vender seg mot ham i et siste forsøk på å få ham til å innrømme et ansvar for sine gjerninger. Et bedre bilde på den altomfattende moralske fornektelsen som utgjør filmens kjerne kan vanskelig tenkes.

Uenig med anmelderen? Skriv gjerne din egen anmeldelse i kommentarfeltet!