Verdi på Manhattan

En smeltedigel av musikk

Publisert:
5 av 6 hjerter

I Shakespeares «Othello» (fra ca 1603) foregår historien rundt Middelhavet, og Othello er en svart general i Venezias armé. I 1887 hadde Giuseppe Verdis opera basert på Shakespeare premiere i Milano. Og i 2003 ble Uri Caines «The Othello Syndrome» fremført i Venezia. Det er denne som nå foreligger på plate. Og selv om den har sin middelhavsrelasjon, er det Verdi på Manhattan vi får høre. Caine har arrangert og skrevet om Verdis musikk og gitt den et nytt lydbilde; elementer fra Verdi er fortsatt gjenkjennelige, men samtidig er den radikalt transformert slik at lyden av Manhattan, med jazz, gospel, rap, etc. klinger med.

CAINE HAR GJORTlignende eksperimenter før. Mest kjent er nok hans bearbeidelser av Gustav Mahler, men han har også gjort utgaver av Bach, Mozart, Beethoven, Schumann, og Wagner. Dette prosjektet, som altså tar utgangspunkt i Verdi, ligner mest på Mahler-prosjektet. Men det er noen sentrale forskjeller. I Mahler-prosjektet henter Caine frem Mahlers jødiskhet og de folkemusikalske dimensjonene, og dette gjøres gjennom et nærmest historisk arbeid med musikken.

Her, i tilfellet Verdi, er det andre parametre Caine setter i sving, men med den samme tilnærmingen; en tilnærming som på en og samme tid respekterer den «klassiske» musikken og altså det musikalske utgangspunktet, men som samtidig tar musikken til et annet, mer samtidig, uttrykk.

«Love Duet with Othello and Desdemona» er for eksempel en soft ballade, med mutet trompet og synthgitar, men også med fioliner i en mer klassisk versjon. Bunny Siglers vokal, som er en glede gjennom hele platen, er i dette stykket satt opp mot Julie Patton som både taler og synger. Musikken flyter mellom sjangre, med både det operatiske og jazzen ivaretatt. «Iago's Credo» viser disse spenningene også på det vokale plan, der Marco Paolini i først del fremfører Arrigo Boitos tekst fra operaen, mens Sadiq Bey har skrevet tekst til del to som han selv fremfører som postisk toasting.

«She's the Only One I Love» lyder som den soulfunkaktige musikken tittelen innbyr til; en funky bass, men med improvisert trompet innimellom vokalen. «Am I a Fool?» har et klassisk gospeldriv, og groover fantastisk, også her båret av Bunny Sigler. Samtidig er det også en lekker klarinettsolo, noe som igjen bidrar til å åpne sjangrene. «Othello's Confession» er definitivt platens beste spor, med Sadiq Bey talende over elektroniske lydteppe, funky trommer, og akustisk bass, ispedd Caines små lekre pianoinnfigurer. Det minner om diktlesning til jazz, men samtidig med et totalt oppdatert lydbilde.

MEN ER DET JAZZ?Ja og nei, og det er det som gjør prosjektet både godt og spennende. Caine setter i spill forholdene mellom komposisjon, arrangering og improvisasjon, og han lar disse tre dimensjonene være like viktige. Jazzelementene er der hele tiden, men de settes i relieff til andre musikalske dimensjoner. Men samtidig som sjangerne åpnes makter Caines ensemble likevel å gi platen et helhetlig uttrykk, som en smeltedigel av musikk.

ERIK STEINSKOG

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:

Publisert: