Egentlig utgått på dato

Barneteater for oss voksne?

Publisert Publisert

— Norske teatre spiller Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren om og om igjen fordi voksne vil at deres barn skal se det de så på teater. Og prøver vi noe annet, så kommer de ikke.

Det sa teatersjef Morten Borgersen ved DNS i forkant av barneteaterfestivalen Mini-Midi-Maxi i Bergen i november i fjor. Festivalen som faktisk var en protest mot det mange i teaterbransjen kaller Thorbjørn Egners tyranni og kommersialiseringen innen teater for barn og unge i Norge. Initiativtaker Steinar Thorsen var meget oppgitt over at rettighetshavere i tillegg nekter nytolkninger av populære barnestykker.

Borgersens og Thorsens ord rant oss i hu der vi satt under enda en premiere på «Folk og røvere i Kardemomme by» på Fyllingsdalen Nye Teater i går.

Vi gir dem rett. Var det ikke foreldrene som lo mest? Var det ikke opphavet som stadig ba barna følge med? Og var det ikke de voksne som hadde det gøyest?

Det kom tydelig frem i Fyllingsdalen i går at selv det folkekjære, ekte norske, koselige «Folk og røvere i Kardemomme by» også burde hatt en datostempling. Fortjener ikke dagens barn noe bedre enn Politimester Bastian? Og hva har Tobias i tårnet å bidra med i 2006?

Nei, de er utgått på dato hele bunten. Bare Frøken tante Sofie har en mulighet til å overleve, rett og slett fordi det er behov for noen som våger å kjefte også i dag.

Det var nettopp Sofie som tok showet i jubileumsforestillingen i Tove Ringereides teater i går. Unge Beate Bednar viste virkelig talent i den rollen. Ellers ble det vel mye overspilling i de andre voksne rollene.

Barn i hopetall sjarmerte, og det er flott at teateret, noen steinkast fra Oasen, fortsatt bidrar til at barn og unge får en første mulighet i Thalias selskap. Men det kommersielle skinner for mye igjennom. Det satses utelukkende på å lokke folk gjennom kjente stykker, og til kiosken i de altfor lange pausene.

Høyttalerne er også et eksempel på at teateret ikke tar publikum helt alvorlig. De kjente, innspilte Egner-sangene slynges ut i hermetikklyd, som til og med overdøver de skuespillerne som klarte å synge høyt og rent.

Fyllingsdalen Nye Teater er ofte barns første møte med skuespillerkunsten. Det kan fort bli deres siste også. Hvorfor ikke tenke nytt? Hvorfor ikke lete opp en dramatiker som kanskje ville elsket å skrive for barn?

Det var de spørsmålene jeg hadde i hodet da jeg nesten var glad for å forlate Thorbjørn Egner etter to timer nær Løvstakktunnelen i går. Men det skal legges til at Stein Rosenlund & Co. slett ikke gjorde skam på Egner. De fulgte tradisjonen, med ørsmå variasjoner, og det ble en plankeforestilling forventet av gode amatører. Men slett ikke noe mer.

ANMELDT AV FINN BJØRN TØNDER

Foto: PAUL SIGVE AMUNDSEN

Publisert