Fra lysmur til klagemur

Graffiti var opprinnelig en undertrykt ungdomsgruppes billedspråk, en protestholdning og en kreativ identifikasjonsform for drop-outs i det amerikanske college- og highschoolmiljøet på 70-tallet.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 18 år gammel

Ganske fort ble den del av en undergrunnskultur av sterk kroppslig karakter, en livsform som krevde sine egne ritualer og sin egen sjargong, dels for å stryke solidariteten innad i gruppen, og dels for å holde utenforstående på avstand.

Situasjonen i dag kan minne om den svarte gettojazzens møte med den hvite storbykulturen i USA på 30— og 40-tallet. Først var den gjenstand for moralsk fordømmelse på grunn av utøvernes åpenlyse problemer med alkohol, narkotika og gambling, siden utviklet den seg til kunstmusikk som kunne tolereres i konsertsalonger over hele verden. Mye av jazzsjargongen fra tiden før krigen er fremdeles levende i kunstnerkretser og beslektete miljøer. Et typisk eksempel er ordet hip og som betyr å være informert, kjenne til, vite hva som går an og hva som ikke kan godtas. En person som var hip lå foran de fleste når det gjaldt stil og smak. Fremfor alt hadde han peiling på jazz. En hip-hoper anno 2003 kjenner standardene for clubbing, ecstasy, house og graffiti.

Denne anmelder er mer hippie enn hip, mer pop enn hop og, når sant skal sies, har jeg større sans for det «kule» enn det kule. Si ordet graffitikunstner og jeg tenker umiddelbart på filmen «Batman» (1989) hvor Jack Nicholson i en sekvens som antihelten Joker gikk amok i et museum og ødela klassiske malerier fra verdenskunsten ved å overmale dem med ekspresjonistiske strøk. Scenen var filmet som en munter musikkvideo. Jokeren danset kunsthistorien i stykker med pensel i hånden og kunstnerkalott. Bytt ut penselen med sprayboks, kalotten med hettegenser og verdenskunst med naken, verneverdig norsk funkisarkitektur og du har et konfrontasjonsscenarium i Jokerens ånd. I seks dager har et «crew» på seks kjente skandinaviske graffitikunstnere malt Bergen Kunsthalls vestvegg under seks «tags» eller signaturer: Duck, Coderock, Much, Goal, Sean66 og Pay2. Denne betongflaten som siden 1935 har stått der som en meningstom modernistisk lufthavn for lys og skygger, er nå i ferd med å forvandles til en «burner» av en «window down whole piece», eller et veldig kult stykke graffiti, for å si det på godt norsk.

Førsteinntrykket er friskt og befriende, nesten karnevalistisk. De seks individuelle malerstykkene glir friksjonsløst inn i hverandre som et tegneserieaktig ornament sammensatt vekselvis av blomstrende signaturer og groteske portretter. Stykkene kan «leses» begge veier, og ser man dem fra en bil i fart blir stripen nesten som et animert filmklipp. Det slår meg at det er her graffitiens egentlige revolt ligger, også på såkalte lovlige vegger. Graffitien forakter stillstanden. Kontemplativ passivitet, modernismens foretrukne modus for kunst, er en fortidstilstand blottet for mot og dristighet. Graffiti er fart og energi, assosiasjonsskapende opphopinger av motsetningsfylt informasjon tilrettelagt for bymenneskets rastløse blikk. Jeg tror mange kommer til å like «5. veggen» nettopp fordi den lever og beveger seg - fremover. Så får vi heller betale den prisen ekte skaperglede alltid koster: Tårene som felles over det som går tapt. En finere klagemur enn arkitekt Landmarks overmalte finnes ikke.

ANMELDT AV

ØYSTEIN HAUGE

Publisert
GRAFFITI: Bergen Kunsthalls vestvegg har fått et helt annet uttrykk denne uken.<p/> FOTO: RUNE SÆVIG

Les videre

  1. Morsom dag på jobben
    Han koste seg i går, Rune J. Svendsen, da han fikk pynte fasaden på den nye tapasrestauranten som snart åpner i…

    Les hele artikkelen

  2. Tøv om graffitihistorie

  3. Berømmer Bergens holdning til graffiti

BT anbefaler

Det var «vinn eller forsvinn». Nå har hun tapt gårds­striden for tredje gang.

Saken om Haugland bondegård har vært oppe i Høyesterett. Men også der tapte Malene Johnsen og naboen saken.

LES SAKEN