Lekkert filmet og energisk lydlagt, følger «Supervention» et knippe ski— og snøbrettkjørere i jakten på stadig nye utfordringer, det være seg fjell eller bygninger, rekkverk og installasjoner, i Norge, Sverige, Canada, USA og New Zealand.

Som dokumentar er dette en beretning om nytelse, mestring og skiglede. Den viser noen knall og fall, og et ras som kunne endt verre. Den velter seg ekstatisk i fantastisk natur og spektakulære utforkjøringer nedetter stupbratte fjellsider. Opptakene viser ikke bare utøvernes imponerende dristighet, ferdigheter og spenst, de øker også forståelsen for sportens utfordringer og fascinasjonskraft.

Selv har jeg høydeskrekk og kan knapt gå støtt på ski på flatmark, og er som sådan en trygghetsnarkoman dåre i dette sportslige landskapet. Det gjør at filmen av og til fortoner seg som en blendende skrekkfilm, men det fører også med seg noen spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på. Hvordan er det nå med skader? Rasfare? Økonomi? Hvordan får de råd til disse eksotiske reisene?

Og finnes det virkelig ingen jenter blant utøverne? Helt på slutten, på Folgefonna, dukker det opp en. Tiril S. Christiansen. Hvor er de andre, hvis de finnes, og hvorfor er de - eventuelt - så få?

Etter rulleteksten er jeg nesten like klok. Det er i det hele tatt noe innforstått, veldig internt ved filmen. Som kinodistribuert dokumentar kunne den med fordel kostet på seg noen problemstillinger og et knippe informative fakta. Det ville gjort den enda mer interessant for de av oss som ikke vet hva det går i, men som er nysgjerrige på å få vite mer.

UTFORDRINGER: New Zealand er ett av stedene skikunstnerne oppsøker for å leke seg.