Kompisstemning

Verdt en skål.

Eirik Kydland

Da Petter Folkedal debuterte med "It’s A Record" i 2003, frontet han en lokal bøling som revitaliserte uttrykket til nittitallets alternativcountryband som Uncle Tupelo og The Jayhawks. Vi snakker rufsete, medmenneskelig, flanellkledd rock – med munnspill, fuzzboks og ølglass i umiddelbar nærhet.

Det vesle countryrockmiljøet har siden inspirert yngre musikere i byen, blant annet gjennom 17. mai-konserten "Ja, vi elsker norwegian country" og i kretsen rundt utestedet Vamoose. Nå er begge disse institusjonene dessverre borte, og det føles derfor som noe av en trøst med ny Sersjanten-plate.

Den er da også trygg, trivelig og mimrende, og låter omtrent som en kveld på Garage i 2005 der DJ-en veksler mellom å sette på Dinosaur Jr., Loretta Lynn og den (da) siste platen til Jay Farrar. I tillegg blåser saksofonist Jon Irabagon frem en Clarence Clemons-aktig lengsel i lokalet.

Som på de fire foregående platene, er det alltid kjekt å høre Folkestads uanstrengte, uhøytidelige sjangerlek, men også vanskelig å bli helt fortrolig med den noe innøvde knekken i stemmen. Selv om Folkedal ikke er lyden av fremtiden, det burde ikke være en kontroversiell påstand, er platen verdt to skåler – én for gamledagers skyld, og én for nuet.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!

file63oie112t4i18revd2ah.jpg