Tid for Tati

Endelig er debutplaten her.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Miss Tati har lenge vært et av Musikk-Bergens mest spennende navn, både som soloartist og som del av andre prosjekter. Jeg fikk personlig først øyene og ørene opp for henne som en del av det påfallende unge nostalgibandet Fagernes Yacht Klubb, hvor hun var én av opptil seksten, av og til tjue bandmedlemmer, men som likevel alltid lyste og utmerket seg på scenen.

Siden den tid har hun gjort seg gjeldende som en av de sterkeste stemmene på R&B- og soulfronten ikke bare i Bergen, men også resten av landet. Musikalsk sett blir det for lett å putte Miss Tati innenfor en mer klassisk R&B-skole; Erykah Badu, Lauryn Hill og da kanskje spesielt Fugees. Miss Tati favner mye videre enn det.

Det Miss Tati mestrer uten problem, er de store låtene. Hun er et show i seg selv, og har man hatt gleden av å se henne live, vet man at det er et fyrverkeri av sjarm. Dette kommer også frem på «Finally, Tati» i form av låter som «Here To Stay», som er en låt skapt for å bli en radiohit.

Det er når hun kommer med mer overraskende formuttrykk at det virkelig blir mer enn bare fengende.

På åpningslåten og utover albumet bekrefter hun også sin status som en meget habil rapper. Dessuten er platen full av fabelaktige, intrikate detaljer. Ta for eksempel gitarsoloen som skjærer gjennom den utbroderte, intense synthen på «Woman» – det er perfekt timing, og skaper et av de sjeldne momentene som gir gåsehud.

Referanserammen for albumet er enormt vid. Fra hiphop-artisten Madlibs eksentriske og humørfylte sampling av gamle filmer til Shabazz Palaces’ og THEESatisfactions dype, mørke universer, som på «Cruel Intentions». Det er like mye av Janelle Monaés voldsomme glede og energi her som Alicia Keys’ rolige, hese flørt på «Together».

Platen er rett og slett en demonstrasjon av Miss Tatis grenseoverskridende bredde – her får hun vist seg fra alle sine beste sider. Å høre stemmen hennes forandre karakter fullstendig fra låt til låt, byr lytteren på en påfallende allsidig opplevelse som vanskelig kan settes i bås.

Ironisk nok kommer albumets svakeste låt helt på slutten av albumet, «This Love», som kjennes malplassert og som et popkompromiss. Autentisiteten og varmen som stråler gjennom resten av låtene savnes her, og til tider virker det som om melodien hemmer Miss Tatis stemme. Det er ikke nok til å senke et såpass sterkt album.

Låten «Bad Habits» oppsummerer hva som er så bra med «Finally, Tati». Den demonstrerer både hennes evner som rapper og soulvokalist, og legger opp et karakteristisk laidback lydbilde som omfavner stemmen hennes. Kanskje har vi alle sammen visst at Miss Tati kom til å skinne på egen hånd en gang. På «Finally, Tati» viser hun at den tiden endelig har kommet.

«Finally, Tati» slippes 26. mai.