Vimsete hverdagshumor

Vittig, småsårt og lettbent om den følelsesmessige og praktiske sjauen etter utroskap og skilsmisse.

svp://85861
4 av 6

«Hej, søster, kan du ikke se komikken? Så står vi her igen, med fletningerne langt nede i postkassen.«

Charlotte Blom guffer på med Johnny Logans «Hold Me Now» og Bee Gees «Staying Alive», men filmen kunne vært skrevet som en parafrase over danske Trilles vise om kjærlighetstapets tristesse, overført fra 70-tallets Nørrebro til 2010-tallets Grünerløkka.

Jeg har gledet meg til Bloms langfilmdebut siden jeg så «Kokos», som vant publikumspris, kritikerpris og den gjeve Gullstolen under kortfilmfestivalen i Grimstad i 2006, to år etter at hun fikk Amanda for kortfilmen «En søndag i Schweigaards gate».

Damehumor: Kristin (Linn Skåber) tilbyr den bedratte Marianne (Agnes Kittelsen) venninnesolidaritet og hevngjerrige knep. FILMWEB

Begge viser Bloms særegne teft for måten kvinner snakker på, eller snakker sammen på, og hennes evne til kreativt å bake inn overraskelser, som sang og musikk.Alt dette tar hun med seg inn i «Staying Alive». Ikke på like absurd og anarkistisk vis, men likevel på en måte som bekrefter at vi har å gjøre med en særdeles humørfylt manusforfatter og regissør.

Blom legger mye i hendene på Agnes Kittelsen. Kittelsen kvitterer med å levere 110 prosent i hovedrollen som Marianne, en 34-åring som etter to barn og 15 års samboerskap oppdager at Håkon (Anders Baasmo Christiansen) har et forhold på si.

Inn på banen kommer Kristin (Linn Skåber), gravid venninne av sorten happy go lucky. Ikke nødvendigvis utholdelig i store mengder, men dønn solidarisk og etter måten mer indignert og hevngjerrig enn den bedratte selv, er hun «søsteren» Marianne trenger å lene seg mot, slik at hun kan smile igjen.

I motsetning til Skåber, er ikke Kittelsen en profilert komiker, eller et opplagt valg i en komedie. Likevel er det i filmer som dette — jevnfør Anne Sewitskys «Sykt lykkelig» - hun gjør sine kanskje beste filmroller. Det skjer noe utrolig fruktbart i spennet mellom hennes søte, sørlandsmilde fremtoning og den fandenivoldskheten rollene plasserer henne i. Eller tvinger henne inn i, for å si det mer presist.

«Staying Alive« er helt og holdent Kittelsens film. Der Skåber er mye gags og kroppsspråk, er Kittelsen et oppkomme av utsøkt timing.

Som karakterskuespiller får hun dessuten, med små virkemidler, frem all den undertrykte ydmykelsen, fortvilelsen og raseriet som bygger seg opp i Marianne etter hvert som Håkons nye liv invaderer og raserer hennes eget. Komisk å bivåne, ja; men også sårt og dypt gjenkjennelig for alle som har vært gjennom samme kvernen. Og samtidig befriende, både i sin humor og fordi filmen er like solidarisk med Marianne som det Kristin er.

Dette er i det hele tatt en film som - nei; ikke snur kjønnsrollene på hodet, men tar 2010-tallets kjønnsroller på kornet. Fremfor å rydde ligger det småvimsete rotehodet Marianne heller på sofaen og ser TV, eller klunker på gitaren. Rydding og oppvaskmaskin overlater hun til Håkon.

Vi ser det samme i de slapstickaktige mellomstikkene Blom krydrer hverdagsdramaet med, der Kristin skal lære kjæresten (Nils Jørgen Kaalstad) å lukeparkere.

Kittelsen lykkes i å levendegjøre Marianne slik at jeg blir glad i henne. Men filmen lykkes ikke helt i å gjøre henne brennende viktig. Der sluttsekvensen burde fylt meg med indre jubel, blir jeg bare småglad og litt pyntelig fornøyd. Slik sett fungerer «Staying Alive» som en feelgood skilsmissekomedie. Subtil er den ikke, men den er velspilt, varm og vittig, og den har små overraskelser på lur. Jeg savner bare at Blom hadde tatt dem litt mer ut.

svp://85861