Konsert for kosmisk orgel

Med denne diktsamlingen bekrefter Øyvind Rimbereid sin stilling som Norges ledende poet.

NYE DIKT: Øyvind Rimbereids diktsamling «Orgelsjøen» er nyskapende og tilgjengelig på en og samme tid, mener vår anmelder. Jarle Aasland

Heming Gujord

Begynnelse, midte og slutt. Fra alfa til omega. Så enkel er den mest grunnleggende av alle litterære strukturer. Og uendelig vanskelig å fylle med litteratur som på en og samme tid er ny, god og tilgjengelig for den som gir den en sjanse.

Øyvind Rimbereid lider ikke av angst for innflytelse, verken fra tusenårgamle grunnmønstre eller fra et foranskutt lyn som Wergeland. Jeg sliter med å besinne meg, for kraften i Rimbereids bok truer med å anrike de mest forslitte kritikerklisjeer. For å yte boken rettferdighet, holder jeg litt igjen. Best er det kanskje å søke tilflukt i Rimbereids eget bildespråk: «Å gi seg hen / når Bach spilles på et orgel / og verden bare vider seg ut / som om det er en nåde ()» En slik kraft finnes også i Rimbereids poesi.

Hans evne til å fornye seg fra diktsamling til diktsamling, slik at de faktisk blir stående i minnet og ikke forsvinner i masse-poesiens svarte hull, vitner også om at norsk litteratur i Rimbereid har fått en gave helt utenom det vanlige. En ny Wergeland? Slett ikke. En Rimbereid på egne premisser, som filtrerer tradisjonen på sin egen måte.

I «Orgelsjøen» tolker og fremfører Rimbereid verdenshistorien gjennom variasjoner av orgelmetaforer. I samlingens prolog anslås tonen gjennom bildet av belgen som blåser evig liv i verdensånden og skaper toner og musikk fra antikkens Roma, tåkelurene på Jærstrendene, Stalins orgel og helt frem til Jim Morrisons «Light my fire». Samlingens midtparti er en suite med til sammen 13 dikt av varierende lengde. Åpningsdiktet «Hegels orgel» setter suiten i gang, der «den eldgamle belgtrøeren» sitter gjemt som en slave i samfunnsmaskineriet og blåser liv til «Den absolutte ånd». Her er det bare å forsyne seg for filosofisk skolerte eksegeter. Forutsigelig blir det likevel ikke. For diktets ånd i Rimbereids tapning tangerer gjerne filosofer og forskere, men aldri uten at disse føyes inn i diktets litterære logikk.

Vel kan «Stumfilmorgelet» frem-stå i overkant stakkato, men dette er det nærmeste Rimbereid kommer et naturalistisk bildespråk. Suiten oppløser seg selv i sluttdiktet «Orgelet som ikke finnes», der lydbølgene omdannes til usynlige og uhørlige «X-Strahlen». Kunstneren Bachs nådebegavelse settes på dialektisk vis overfor forskeren Röntgens strålebegavelse.

Litteraturåret 2013 vil bli husket for at den fremste diktleseren blant oss, Atle Kittang, gikk bort. Under gravferden leste Rimbereid teksten «Hva diktet alltid har visst. For Atle» ved litteraturprofessorens båre. Nå danner det samme diktet epilogen i «Orgelsjøen». Det er dristig symbolikk å la diktsamlingen og orgelpipene utånde med den avdøde professoren. Men Rimbereid viser også her godt poetisk og medmenneskelig skjønn. Et mer fullendt forsvar av Kittangs autonomi— estetikk er vel heller aldri skrevet. Det gjør godt å vite at Kittang selv fikk lese «Hva diktet alltid har visst» før han døde.

Med «Orgelsjøen» har Øyvind Rimbereid nok en gang levert en god søknad til Nordisk råds litteraturpris.Heming Gujord