17. mai er den aller mest særpregede av norske høytidsfeiringer, og likevel er den en besynderlig underfilmatisert markering. Ikke bare er grunnlovsdagen visuelt slående, den har også en innebygget dramaturgi som inkluderer russetiden og, altså, den for mange så viktige natten før. Eirik Svenssons «Natt til 17.» forsyner seg begjærlig av de estetiske og dramaturgiske elementene som omgir nasjonaldagen, og bruker dem til å fortelle et trekantdrama mellom tre 15-åringer.

Sam og Amir er bestevenner. Amir har bestemt seg for å prøve å vinne eks-kjæresten Thea tilbake, og planlegger å sette inn støtet på festen hun skal arrangere 16. mai. Det han ikke vet er at Thea er i ferd med å bli sammen med Sam, og sistnevnte er smertelig klar over at bestekompisen ikke kommer til å ta lett på et slikt dobbelt svik. Gitt at det er betydelige mengder hormoner, alkohol og tenåringstypisk emosjonell usikkerhet i omløp, sier det seg selv at avsløringen av denne hemmeligheten vil få dramatiske konsekvenser. Spørsmålet er i hvilken grad Svensson lykkes i å projisere ungdommens ømhet og vedvarende følelsesmessige unntakstilstand på lerretet.

Alle de sentrale rollene i «Natt til 17.» gestaltes av personer med liten eller ingen skuespillererfaring, og dette er et klokt castingvalg i den forstand at ensemblet i all hovedsak leverer gode, naturalistiske rolletolkninger.

Samtidig kan man innvende at naturalismen til tider går på bekostning av muligheten til en virkelig presis artikulering av dramaet som utspiller seg. Som de fleste naturlig begavede amatører er skuespillerne i «Natt til 17.» langt bedre i scenene hvor de kan spille ut store følelser, og rope og bruke kroppen, enn de er i de rolige øyeblikkene hvor spillet hviler på nyansene. Unntaket er Torkel Dommersnes Soldal, som i rollen som den spake, velmenende Timmy tilfører filmen noen sårt tiltrengte mellomtoner.

Der Svenssons debutfilm «En som deg» i visse av småpratscenene ble såpass naturalistisk at den kunne oppfattes som triviell, har han denne gangen valgt å jevnlig bryte opp naturalismen med distanserende fremmedelementer.

Den rømte påfuglen tjener kanskje ingen viktig symbolsk funksjon, men den bryter opp 15-åringenes trangbodde verden av følelsesmessige elementærbehov på en gunstig måte. På samme måte bidrar den klisjépregede scenen der den forfjamsede Timmy blir plukket opp av en buss full av vakre russejenter til å gi filmen et kledelig ekstra nivå av selvbevissthet.

Denne sekvensen er et tydelig nikk til Harmony Korines «Spring Breakers», og påkallelsen av denne filmen — hvis klassikerstatus nå er i ferd med å sementeres - tydeliggjør noen av svakhetene ved «Natt til 17.». Der Korines portrett av ungdommelig begjær fremstår som så skremmende oppriktig nettopp fordi det forkaster enhver pretensjon om realisme, er «Natt til 17.» langt mer forbeholden og nøktern i sin fremstilling. Det er naturligvis urimelig å kritisere en film for ikke å være «Spring Breakers», men når regissøren selv inviterer en slik sammenligning, er det på sin plass å påpeke at naturalismen har sine begrensninger når det kommer til å uttrykke subjektive oppfatninger av virkeligheten.

<strong>Politisk, ikke politisk: «</strong>Natt til 17.» er ikke en film om hudfarge eller nordmenn med innvandrerbakgrunn, men valget av skuespillere gjør den likevel til en politisk film. Her Samakab Omar og Mohammed Alghoul som Sam og Amir.
FILMWEB