Eventyrlig forutsigbart

Tommy Wirkolas ambisjoner har ikke økt i takt med budsjettene

DUGELIG: Gemma Arterton er vakker, Jeremy Renner diabetiker, og personkjemien fraværende i «Hansel & Gretel: Witch Hunters». FOTO: FILMWEB
3 av 6 hjerter
  • Aksel Kielland
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ni år gammel

Det er fullt mulig å glede seg over Tommy Wirkolas amerikanske suksess og samtidig riste oppgitt på hodet i møte med «Hansel & Gretel» . For selv om Wirkolas vei fra Finnmark til Hollywood er en bragd som burde kunne oppmuntre aspirerende norske filmskapere til å jobbe enda litt hardere og stole enda litt mer på seg selv, er den på ingen måte brolagt med mesterverk — og hans hollywooddebut er intet unntak.

Filmen er en tidstypisk oppdatering av eventyret om Hans og Grete, som i Wirkolas verden har vokst opp til å bli Tysklands mest berømte og fryktede heksejegere. Dette skildres med en tilsvarende tidstypisk mangel på subtilitet som er så påtrengende at man knapt ville hevet et øyenbryn dersom Wirkola hadde bestemt seg for å la ordene «Badass!» og «Awesome!» blinke over lerretet under de mange slåsscenene. Her finnes referanser til alt fra «The Matrix», «Return of the Jedi» og «From Dusk Till Dawn» til «Harry Potter», «Shrek» og «The Incredible Hulk» - alt utført med parodiens uutholdelige lettsindighet, men uten dens satiriske brodd.

Selv om vi ser bort fra «Hansel & Gretel»s nærmest fornærmende forutsigbare plott, er den en film som ikke bryr seg om å tilby publikum noen knagger å henge innlevelsen sin på - en grøt av meningsløse referanser og lemfeldig sammenraskede skrekk- og eventyrklisjeer. Denne insisterende mangelen på originalitet kunne vært svært fascinerende dersom den eksplisitt ble tematisert, men det gjør den ikke. Dermed sitter man igjen med noe som føles som en sjangerparodi hvor vitsene er erstattet med halvhjertede hyllester.

Men : Selv om skuespillet og personkjemien er på nivå med en gjengs norsk reklamefilm, og produksjonsdesignen ser ut som noe Tim Burton har beskrevet for en barneskoleelev over en skurrete telefonlinje, blir det aldri virkelig kjedelig. Og selv om dette til en viss grad skyldes synet av de mange norske skuespillerne i birollene, må man på sett og vis kunne erklære Wirkolas selvpålagte oppdrag for utført. Men bra film er det jo ikke.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her.

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert: