Mektig historietime

Daniel Day-Lewis som president!

Denne artikkelen er over ti år gammel

Tilfeldighetene ville at jeg nylig så to filmer som med fordel kan ses i forlengelsen av Steven Spielbergs «Lincoln»: Tarantinos «Django Unchained» og «The Great Debaters», regissert av Denzel Washington og med ham og Forest Whitaker i sentrale roller.

Hevndramaet «Django Unchained» går rett inn i kjernen av det blodige, moralsk korrumperende slaveriet Abraham Lincoln ville gjøre slutt på.

Washingtons langt mer sentimentale film utspiller seg i 1935, og baserer seg på den sanne historien om det første debattlaget fra et svart college som ble invitert til å duellere med debattlaget på et hvitt universitet – og slo dem på hjemmebane.

Filmen gir den et innblikk i den langsomme, historiske utviklingen som fulgte etter at kongressen med to stemmers flertall vedtok grunnlovsendringen som forbyr slaveri i USA.

Det svarte debattlaget var nære etterkommere etter de frigitte slavene. 70 år senere lever de i et rasedelt Texas, der svarte fortsatt lynsjes. «Strange fruit hanging from the poplar trees,» synger Billie Holiday.

Like essensielt er det at Washingtons film gir et innblikk i USAs retoriske tradisjon, en tradisjon som er høyst tilstedeværende i «Lincoln», og som kan spennes videre i nok en historisk bue til Barack Obama.

«Lincoln» følger det intrikate, og langt fra rene politiske spillet som muliggjorde kongressens historiske vedtak. Det gir en film full av debatt og snakk – sistnevnte i positiv betydning. For retorikere og andre språkglade er filmen en oppvisning i talegaver, om enn tidvis i en språkdrakt som ville blitt klubbet ned i et norsk Storting før den radikale republikaneren Thaddeus Stevens (Tommy Lee Jones) hadde rukket å si «råtten».

Det gir også en lang og svært detaljrik film som i norsk kontekst nok fordrer en over gjennomsnittet stor interesse for historie og politikk. Samtidig er det en film som også bidrar til å vekke interesse for feltet.

Men først og fremst er det en film om statsmannskunst.

Som USAs 16. president, ledet Abraham Lincoln landet gjennom dets største interne krise. I en situasjon preget av blodig og brutal borgerkrig holdt han fast på ideen om at slaveriet måtte opphøre, og at krigen kunne få sin ende uten at unionen gikk i oppløsning.

Som filmfortelling er «Lincoln» episk, litt gammelmodig og teatral, og spekket med formidable biroller. Tommy Lee Jones er nevnt. Sally Field må nevnes for rollen som Mary, Lincolns kone.

Hennes tilstedeværelse er i seg selv en lise i en ellers mannsspekket film. Samtidig greier hun å fylle den vanskelige skikkelsen med flere dimensjoner. Skal vi tro filmen, var hun ikke enkel å leve med (når sant skal sies var nok heller ikke Lincoln det), men Field får frem det motsetningsfylte hos henne, slik hun også nyanserer forholdet mellom årsak og virkning.

Men først og fremst er «Lincoln» presidentens film. Det vil si: Den er Daniel Day-Lewis' film. Day-Lewis er som skapt for rollen. Han synliggjør Lincolns mange paradokser, og legemliggjør ham med mild autoritet og den samme fysiske forvandlingsevnen han fremviste i «Min venstre fot» og «There Will Be Blood». Begge rollene resulterte i Oscar. Day-Lewis kan like gjerne skrive takketalen først som sist.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: