Søt oppfølger

Litt overtydelig budskap pakket inn i fantastisk animasjon

Publisert:

Sjarmtroll: «Happy Feet 2» byr på en fin familiestund i førjulsstria. Foto: FILMWEB

Om ikke tro kan flytte fjell, så kan definitivt dans rokke ved isfjell. I hvert fall hvis alle går sammen på tvers av arts— og flokktilhørighet. Det er det av og til vel tydelige budskapet i oppfølgeren til publikumssuksessen og Oscar-vinneren «Happy Feet» fra 2006. Hovedpersonen den gang, Mumle, er nå blitt voksen og pappa til vesle Erik, en usikker og sjenert liten skjønning som ikke deler farens danselyst. Inspirert av Den mektige Sven, en lundefugl som utgir seg pingvin, drømmer Erik om å kunne fly. Noe som i sin tur rokker ved Mumle som farsfigur og forbilde.

Parallelt treffer vi to krill, Bill og kompisen Will, sistnevnte med et oppblåst ego og sterk lengsel etter individualitet.

Situasjonen tilspisser seg da keiserpingvinene i Antarktis rammes av en katastrofe. Nedsmeltingen forrykker isen, og brått befinner kolonien seg isolert i et stort krater med stupbratte isvegger på alle kanter. Der oppe, isolert fra flokken, befinner Mumle, Erik og to kompiser seg.

Skal kolonien reddes, må alle metoder prøves og alle krefter forenes.

Som oppfølger mangler filmen litt av enerens sjarmerende friskhet. Historien er også litt springende fortalt, med sidefortellinger som kan være vanskelige å følge – særlig for de aller minste. Dels fordi de fortelles gjennom sangnumre der noe av teksten forsvinner, dels fordi de legges i munnen på Den mektige Sven, som i norsk dubbing er tillagt et noe kaudervelsk nynorsk med islett av noe som muligens er hentet fra færøysk.

Miljøbudskapet fungerer bra, det vises uten å sentimentaliseres. Verre er det med appellen om kjærlighet og solidaritet, som i et sangnummer nærmer seg «We are the World» i pompøsitet.

For øvrig fungerer sang og dansenumrene nydelig. Filmen er også fantastisk animert, full av flotte detaljer, fremhevet av et 3D-format som skaper dybde og tekstur, uten å overforbrukes.

Gledelig nok har også dubberne denne gangen lagt seg i selen for å gi liv og variasjon til figurene. Den mektige Sven kunne riktig nok trengt noen språkråd. Men at de ekle storjoene skvatrer på nordlandsk er helt naturlig. Og særlig Erik får mye personlighet gjennom stemmen.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.

Publisert: