Varme øyeblikk

Stort og smått, sterkt og sårbart

5 av 6

Den føles litt som å komme hjem, denne platen. Hjem til det lune, velkjente, hvor historien sitter i veggene, hvor nye øyeblikk oppstår og passerer, hvor man bare kan være, og være seg selv.

Kari Bremnes er, heldigvis, den samme som sist — og som gangen før der. Men der enkelte artister holder så godt fast i sitt vante uttrykk at det kan kalles stagnasjon, klarer Bremnes gang på gang å skape minneverdige øyeblikk og nytt innhold i sitt velkjente univers.

Og så lenge hun klarer det, finnes det ingen grunner til å ommøblere.

Nok en gang samarbeider Bremnes med arrangør og pianist Bengt Egil Hanssen, som sammen med trommis Helge Norbakken, Sondre Meisfjord på bass og Hallgrim Brattberg på gitar, utgjør en bunnsolid kvartett. De kjenner hverandre godt, åpenbart, og de dyrker den gjennomførte, varme elegansen som er forventet av et Bremnes-album.

Arve Henriksen er blant gjesteartistene på albumet, og hans bildeskapende trompet kommer særlig godt til sin rett på «Ytterste pol».

Sangen er tilegnet Wanny Woldstad, fangstkvinne på Svalbard på 1930-tallet, og gir assosiasjoner til en annen sterk kvinneskjebne, Svarta Bjørn, som var gjenstand for temaplaten fra 1998 ved samme navn. Videre assosiasjoner til «Svarta Bjørn» finnes også i atmosfæ­ren i flere av lå­tene, virkningsfullt styrket av Hanssens vokale bidrag.

Det handler om gjengangere som livet, dø­den, havet og kjærligheten - og en kåpe i Milano - på «Ly». Uten termostat varierer temperaturen fra skarpt sinne, via lekenhet til gjennomsiktig sårbarhet.

«Ly» er på sitt aller beste når kjærligheten synges i sakte vals, og et par av lå­tene, som for eksempel «Ingenting blir borte», er en ballade med umiddelbart klassikerpotensial.

Noen av melodiene trenger mer tid enn andre før de sitter, men det er ingen grunn til å forhaste seg, til det er her for mye å tygge på. Kari Bremnes bare synger om klisjeer, hun bruker dem ikke selv.

Dermed viser hun nok en gang sin fabelaktige evne til å beskrive store fø­lelser ved å tegne små øyeblikksbilder med så stor presisjon at man kjenner seg igjen, også der man ikke har vært.

HANNE FARESTVEDT

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: