Et fransk fotografisk mesterverk
Usentimentalt, bevegende og filmatisk befriende om sykdom og livskamp
Denne artikkelen er over 15 år gammelKNAPT NOEN GANG før har noen film gitt et så filmatisk sterkt og klaustrofobisk inntrykk av hvordan tilværelsen arter seg for et totalt lammet menneske. Regissør Julian Schnabel og fotograf Janusz Kaminski går bokstavelig talt inn i Jean-Dominique Baubys hode og lar oss se verden gjennom hans tidvis ufokuserte blikk. Helt ned til hvordan han opplever det når hans høyre øye sys igjen, gjør det vakkert, skremmende og nesten fysisk vondt. Det er mesterlig gjort,
JEAN-DOMINIQUE BAUBY var en suksessrik sjefredaktør for det franske motemagasinet Elle, far til tre barn, levemann og kvinnebedårer — til livet brått endret seg totalt og brutalt. Bauby fikk slag og endte i sykesengen med det sjeldne «locked-in syndromet». Hjernen og intellektet fungerte som før, syn og hørsel like ens, men alt han kunne røre var venstre øyenlokk.
Gjennom sin logoped lærte han et bokstavering- og blunkesystem som gjorde ham i stand til å kommunisere - og skrive boken som utkom noen dager før han døde. Filmen bygger på den.
Tittelen kan nok virke litt svulstig, temaet høres traurig ut, og traileren som har vært vist, gir et fullstendig feil bilde av filmen. Så ikke la det skremme.
ÅPNINGSSCENEN er et cinematisk wow! Derfra beveger filmen seg sømløst inn og ut av Baubys blikk og tanker, situasjoner, fortid og drømmer, i et billedspråk sterkt preget av Schnabels bakgrunn som maler. Det metaforiske ved dykkerklokken, sommerfuglen og også et sammenrasende isfjell kunne fort blitt overtydelig og overforbrukt. Men Schnabel balanserer med stor bevissthet på en stringent poetisk linje som også holdes stram av den underfundige, smått kyniske humoren som preger Baubys indre kommentarer. Det gjør filmen befriende usentimental, samtidig som den er dypt bevegende og medrivende.
Skuespillerne gjør en fabelaktig jobb - fra Max von Sydow som Baubys syke, gamle far til kvinnene som omgir ham: Emanuelle Seigner som Céline, konen han har forlatt for en annen, men som møter trofast opp ved sykesengen - i motsetning til den nye kjæresten. Marie-Josée Croze som logopeden Henriette, Anne Consigny som sekretæren og etter hvert vennen Claude. Og så er det selvsagt Mathieu Amalrics Bauby. Bare det å ligge urørlig, med skjevt ansikt og ett talende blikk må ha vært en kraftanstrengelse.
TEMAMESSIG GIR den atskillig mulighet for livsrefleksjon for den som er i det lunet. Men det som gleder og imponerer mest, er regigrep og foto. Så er da også filmen nominert til en drøss med priser og har vunnet mange allerede, blant annet Gullpalmen i Cannes og to Golden Globes. Den er nominert til fire Oscar-statuetter, blant annet for foto og regi.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Diskutér saken her:
